elektrisk ål

De tre artene er svært like. De blir opptil 2,5 meter lange og er olivengrønne med lysegule flekker. Gjellene er av liten betydning for åndingen, og den elektriske ålen er nesten helt avhengig av atmosfærisk oksygen. Det betyr at den jevnlig må opp til overflaten og gulpe luft.

Øynene fungerer normalt til fisken når 30 centimeter, men synet er generelt dårlig. Den elektriske ålen orienterer seg derfor hovedsakelig ved hjelp av sin elektriske «radar». Dette er spesielle celler i huden som sender kontinuerlige pulser av svake elektriske støt med konstant frekvens. Styrken på disse signalene er 1-3 volt. Disse elektriske pulsene gjør at fisken er omgitt av et elektrisk felt. Dette feltet blir påvirket av objekter i nærområdet og denne endringen i feltet blir sanset av spesielle reseptorer som sitter i fordypninger i huden.

I tillegg til de svake elektriske signalene som brukes til orientering, så kan de elektriske ålene sende ut sterke elektriske støt. Et stort antall omdannede muskelceller – kalt elektrocytter – fungere som en slags små batterier som er koplet i serie. Hver av disse elektrocyttene gir støt med lav spenning, men når alle fyrer av samtidig kan de avgi elektriske støt på over 500 volt. De tre ulike artene er litt ulike i strømstyrken de avgir. Den mest strømsterke, Electrophorus voltai, kan produsere støt på 860 volt.

• elektrisk fisk