eksilet i Babylon

I år 597 fvt. sto den babylonske kongen Nebukadnesar 2 foran Jerusalems murer, og kong Jojakin og overklassen i byen ble ført til Babylon. Jojakins onkel ble utnevnt til vasallkonge i Juda. I 586 fvt. vendte babylonerne tilbake til Juda, tempelet i Jerusalem ble brent og byen ødelagt. Store deler av landets øvrige befolkning ble nå også ført til Babylonia. Erobringen er beskrevet i samtidige kileskrifttekster, som befinner seg i British Museum.

Eksilet var ikke et fangenskap i ordets vanlige betydning. De bortførte ble bosatt rundt om i landet og fikk både tjene til livets opphold og beholde sine tradisjoner. Profeten Jeremia skal for eksempel ha skrevet et brev til de bortførte, der han oppfordrer dem til å bygge seg hus, plante hager og spise av frukten, gifte seg og få barn (Jeremia, kapittel 29, vers 5–7). Ifølge bibeltekstene skal profeten Esekiel ha oppholdt seg ved Kebar-elven, der han preket til sine landsmenn. Også de såkalte Murashu-tekstene, som stammer fra 300-tallet fvt., gir informasjon om jødenes liv i Babylonia.

Siden 1999 har oversatte og publiserte kileskrifttekster, skrevet av offisielle babylonske skrivere, gitt mye informasjon om en bosetning kalt «Judabyen» (al Yahudu) som skal ha ligget i nærheten av byen Nippur. Tekstene viser at de bortførte ble tildelt land mot å måtte betale skatt til staten. At jødene arbeidet i landbruket, blir bekreftet gjennom korrespondanse som omhandler kjøp, leie og salg av land, dyr og landbruksprodukter gjennom flere generasjoner av samme familie. Flere av sønnene har navn som inneholder den jødiske gudens navn, Jahu, noe som kan tyde på at man beholdt tradisjonene fra hjemlandet.

Eksilperioden regnes som et vendepunkt når det gjelder Det gamle Israels religion. Tempelet i Jerusalem lå i grus, og folket måtte finne andre samlende ritualer. Det er vanlig å anta at mange av den senere jødedommens grunnleggende forestillinger og tradisjoner ble utviklet i Babylonia. Mange mener for eksempel at tradisjonen med å møtes til felles bønn og tekststudier kan ha hatt sin opprinnelse i Babylon. Enkelte hevder at disse møtestedene er forløpere til de senere synagogene.

I 539 fvt. ble Babylon erobret av den persiske kong Kyros 2, som ga jødene tillatelse til å vendte hjem og gjenreise tempelet. Vi vet ikke hvor mange som vendte hjem, men det er klart at kun en minoritet valgte å forlate sitt nye liv i Babylonia.

De som ble igjen, fortsatte likevel å omtale livet i Babylonia som et liv i eksil. De jødiske diasporasamfunnene i Babylonia ble senere viktige i utformingen av rabbinsk jødedom, og jødedommens største hellige skriftsamling, Den bybylonske Talmud, ble samlet der. De jødiske religiøse akademiene i Babylonia fortsatte å prege jødedommen helt frem til 1000-tallet evt.

Fra og med eksiltiden går forskere over fra å bruke betegnelsen israelittisk religion til å snakke om jødedom. Dette fordi det var befolkningen i Juda som ble ført til Babylon, og som vendte tilbake til Juda.

De som dro tilbake brakte med seg nye ideer og nye syn på guddommen, på forpliktelsene (mitzvot) og på nasjonalfølelsen, og dette satte sitt preg på jødedommens videre utvikling. De hjemvendte møtte en befolkning som også betraktet seg selv som jøder, men som hadde utviklet andre tradisjoner i de femti årene som var gått. Det var derfor mange stridigheter mellom disse gruppene.

Uoverensstemmelsene varte helt til Esras og Nehemjas tid, på 400-tallet fvt. Det ble etter hvert skapt en ny nasjonal identitet, der forestillingen om å ha vært i eksil og ha vendt tilbake ble grunnleggende, uavhengig av hvorvidt hele befolkningen faktisk hadde vært i eksil eller hvorvidt alle hadde valgt å vende tilbake. Denne ideen om «eksil og tilbakevending» preger jødedommen helt frem til våre dager.

• tempelet i Jerusalem
• Jerusalems historie
• det jødiske folkets tidlige historie
• Religion i det gamle Israel
• Perserriket