Dyreliv i Antarktis

Det fins imidlertid en rik mikrofauna. Mikrofaunaen består i hovedsak av protozoer, rundormer (Nematoda), hjuldyr (Rotifera) og bjørnedyr (Tardigrada). Bjørnedyrene, som er ekstremt tolerante for kulde og tørke, er mindre enn én millimeter lange. Blant leddyrene (Arthropoda) finnes midd (Acari), spretthaler (Coilembola) og lopper (Siphonaptera). Spretthalen Cryptopygus sverdrupi er oppkalt etter Sverdrupfjella i Dronning Maud Land. Fjærmyggen Belgica antarctica, som kan være opp mot seks millimeter lang, er det største av de fullstendig landbaserte dyrene i Antarktis.

Det fysiske miljøet og klimaet styrer livsprosessene for de landbaserte mikroorganismene i Antarktis. Disse organismene blir stadig utsatt for ekstreme påkjenninger som lave temperaturer, fryse-tine sykluser, begrenset tilgang til vann, mørketid, ekstremt sollys og så videre. Bare de artene med spesifikke fysiologiske tilpasninger overlever under slike ekstreme forhold. Mange av disse virvelløse dyrene evner å produsere frostvæske for å nedsette frysepunktet, samt at de har evne til å overleve frysing når temperaturen faller under frysepunktet. Geografisk isolasjon er den primære hovedårsaken til at det så å si ikke finnes naturlige forekomster av terrestriske virveldyr i Antarktis.

Det marine økosystemet i Sørishavet er, i motsetning til det landbaserte dyrelivet, svært rikt, selv om her er relativt sett få arter sammenlignet med andre havområder. Det blir imidlertid stadig oppdaget nye arter etter hvert som nye områder blir undersøkt. Det er per i dag registrert i overkant av 9000 arter, men det er antatt at det reelle antallet er betydelig høyere enn dette. Det er spesielt for områder hvor det ligger tett havis om sommeren og i områder hvor det er lite regulær skipstrafikk at man har begrenset kunnskap om artsforekomster.

I havet domineres dyreplanktonforekomstene av krepsdyrgruppene. Av krepsdyrene er krill spesielt viktig, særlig arten Euphausia superba, som er en av de viktigste næringskildene for høyere predatorer, og dermed sentral for hele det marine økosystemet i Sørishavet. Bunnfaunaen består i vesentlig grad av svamper (Porifera) og mosdyr (Bryozoa). Sørishavet er også rikt på blekksprut (Cephalopoda).

Det har blitt registrert i overkant av 200 fiskearter langs kontinentalsokkelen utenfor Antarktis, og mer enn 300 arter er beskrevet for hele Sørishavet. Piggfinnefisk (Notothenidae) utgjør omtrent 75 prosent av fiskebestanden i Antarktis (og omtrent 90 prosent av fiskebiomassen). De fleste bunnlevende fiskeartene i dette området er endemiske, og rundt 90 prosent av artene finnes ikke noe annet sted. Fisk i havområdene rundt Antarktis må kunne tåle lave temperaturer og skiftende isforhold. Mange av fiskeartene har utviklet spesielle glukosestoffer i blodet og i kroppsvevet. Disse stoffene fungerer nesten som frostvæske, og hindrer at kroppsvæsken fryser.

Storparten av verdens selbestand holder til i havområdene rundt Antarktis. Bestanden av krabbeeterselen (Lobodon eareinophagus) er anslått til rundt 15 millioner og utgjør alene over halvparten av verdens totale selbestand. I tillegg til krabbeeterselen finner vi antarktispelssel (Aretoeephalus gazella), weddellsel (Leptonychotes weddellii), leopardsel (Hydrurga leptonyx), sørlig sjøelefant (Mirounga leonina) og ross-sel (Ommatophoca rossi).

I sommersesongen er flere hvalarter å finne i Sørishavet, blant annet spermasetthval (Physeter macrocephalus), spekkhogger (Oreinus orea), finnhval (Balaenoptera physalus), vågehval (Balaenoptera acutorostrata) og knølhval (Megaptera novaeangliae).

Det er registrert cirka 45 hekkende fuglearter i Antarktis, men av disse er det bare tre – keiserpingvinen (Aptenodytes forsteri), antarktispetrellen (Thalassoica antarctica) og sørjoen (Stercorarius maccormicki) – som ikke hekker noe annet sted enn på det antarktiske kontinent og nærliggende øyer. Det er særlig tre artsgrupper som dominerer blant sjøfuglene: pingvinene (7 arter), albatrossene (6 arter) og petrellene (23 arter). Pingvinene utgjør 85 prosent av biomassen til sjøfuglene i Antarktis, og adeliepingvinen (Pygoscelis adeliae) alene utgjør halvparten av alle pingvinene. Fuglefaunaen omfatter dessuten mange stormfugler, skarver, falklands- og sørjo, taremåke og slirenebb. De fleste sjøfuglene i Antarktis hekker på de subantarktiske øyene og langs kysten av kontinentet. Det er imidlertid også fugler som har funnet trygge hekkeforhold i nunatakområdene inne på kontinentet, og her finner man noen av de største sjøfuglkoloniene i Antarktis. De fleste sjøfuglene lever primært av krepsdyr, fisk og blekksprut som de finner nær havoverflaten. Noen få arter, blant disse sørkjempepetrellen (Macronectes giganteus) og sørjoen, kan ta egg fra andre arter når anledningen byr seg.

Lave vanntemperaturer og intens sesongbetont tilgang på næring styrer livet i det marine økosystemet. De marine pattedyrene har tilpasset seg de lave havtemperaturene på flere måter. Stor kroppsstørrelse er en effektiv måte å redusere varmetap på. Et tykt spekklag gir både god isolasjon og fett å tære på i perioder når næring ikke er lett tilgjengelig. De fleste marine pattedyrene er generalister og spiser det meste de kommer over. Imidlertid konsentrerer de seg om energirik mat som muliggjør en hurtig oppbygging av fettlaget.

På grunn av stadig økende menneskelig aktivitet i Antarktis, i et samspill med pågående klimaendringer, øker også risikoen for at nye arter kan få fotfeste og true det naturlige dyrelivet. Det er per i dag få registrerte fremmede dyrearter på land i Antarktis, men noen virvelløse arter er registret. Det er fremdeles lite kunnskap om i hvilken grad fremmede arter har blitt introdusert til det marine miljøet i Antarktis.

Pågående klimaendringer vil også påvirke dyrelivet i Antarktis. Det antas at de fleste marine artene i Sørishavet er følsomme for klimaendringer. Det er allerede gjort flere observasjoner som understøtter dette, blant annet tilsier tilgjengelig kunnskap at det pågår et betydelig skifte i antall og distribusjon av de ulike pingvinartene på Antarktishalvøya som et resultat av endrede isforhold og varmere havvann. Det er også tegn som tyder på at varmere havvann på sikt kan gi bedre levevilkår for næringsfattige salper på bekostning av den næringsrike og viktige krillen.

Det er imidlertid fremdeles stor usikkerhet knyttet til når og hvordan klimaendringene vil påvirke ulike arter på en slik måte at hele det antarktiske økosystemet endres.

• Sørishavet

• Fothergill, Alastair: Antarktis: verdens siste villmark, 1994, isbn 82-02-14837-5