dharma

Dharma henviser til det rette, særlig rett handling, men hva som er rett å gjøre, er ofte vanskelig å avgjøre fordi hensyn står mot hverandre, og dette skaper en rekke dilemmaer. Hva som er rett, er temaet for det store eposet Mahabharata og utgangspunktet for den berømte teksten Bhagavadgita (Mahabharata bok 6, kapittel 23 til 40). Hinduismens omfattende dharmashastra-litteratur gir utførlige og detaljerte svar på dette spørsmålet. Buddhismens dominans i Nord-India ledet antakelig til en søken blant lærde i den vediske tradisjonen for å finne ut hva dharma skulle være for dem. En definisjon av dharma brukt i dharmashastra-litteraturen var «det gode brahminer gjør». Dharma er pliktorientert heller enn rettighetsorientert.

Dharma er i hinduismen både allmenn og unik for kjønn, alder, gruppetilhørighet, tid og sted. Den allmenne dharma kalles sadharana dharma. Bhagavadgita (16, 1–3) gir en liste over gode allmenne verdier: fryktløshet, indre renhet, fasthet, i erkjennelsesdisiplin, selvkontroll, tilbedelse, studium, askese, rettskaffenhet, ikke-vold, sannhet, å være uten sinne, å kunne oppgi, ro, ikke sladre, medlidenhet med alle skapninger, ikke være grådig, mildhet, beskjedenhet, ikke være usikker, verdighet, tålmodighet, styrke, renhet og å være uten ondskap og overmot.

I Bhagavadgita kalles den enkeltes dharma for svadharma, egen dharma. Denne dharma er unik for den enkelte og endres gjennom livet. Barn har andre plikter enn foreldre, kvinner har andre plikter enn menn. Ulike yrker har ulike oppgaver. Andre regler gjelder i krig enn i fred og så videre. I Bhagavadgita er det fredens og krigens dharma som er tema. Teksten er formet som en samtale mellom guden Krishna og krigeren Arjuna. Arjuna mener krig er mot dharma siden krig dreper fedre og sønner og ødelegger derfor familien som er samfunnets byggesten. Men Krishna svarer at i krig gjelder en høyere dharma. Arjunas dharma, sier Krishna, er å delta i krigen, siden han er født inn i samfunnsgruppen som har ansvaret for å føre krig.

I hinduismen kan dharma henvise til en ideologi om samfunnsgrupper man tenkes å være født inn i, fire varnaer: brahmin, kshatriya, vaishya og shudra. Hinduismen har også formalisert livsløpets ulike stadier: elev, familieforsørger, skogsbeboer og omreisende asket. Ulike regler gjelder for de ulike livsstadiene. Familieforsørgere har for eksempel økonomisk ansvar for alle samfunnsgrupper, mens omreisende asketer er fritatt samfunnsansvar og kan konsentrere seg om å vokse i visdom og søke frihet fra verden. Reglene knyttet til ulike samfunnsgrupper og aldersgrupper kalles varnashramadharma, rettigheter og plikter knyttet til klasse og livsstadium.

En ytterligere komplikasjon for forståelsen av dharma er hinduismens lære om fire yugaer, tidsaldre. Menneskets mulighet for å oppfylle dharma er ulik i hver av tidsaldrene, og derfor kan også dharma være ulik for hver av tidsaldrene. I vår tidsalder, kaliyuga, forventes ikke mennesker å kunne leve opp til den høyeste dharma. Feilbarlighet er å forvente av mennesker i vår tid, og overbærenhet med menneskelig svakhet er derfor en god egenskap i kaliyuga. Ingen kan forventes å være ufeilbarlige i sin adferd i den tiden vi lever i.

Den britiske kolonistaten i India prøvde å gjøre reglene i dharmashastra-litteraturen til lover til å styre samfunnet med, men dharmashastra-litteraturen har antakelig aldri fungert som en lovsamling. Den indiske grunnloven, som trådte i kraft 26. januar 1950, slår fast at alle er født like og forkaster dermed læren om samfunnsgrupper (varna) og medfødt svadharma.

• dharma – buddhistisk lære
• hinduisme