den jødiske kalenderen – Store norske leksikon

Jødisk kalender fra 1831 for det jødiske året 5591.

Jüdischer Gemeindekalender

Av J.R. Beer.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Jødedommen har utviklet en egen tidsregning. Den som brukes i dag ble endelig fastsatt på 300–tallet evt. Verdens alder angis i den jødiske kalenderen som antall år fra skapelsen. Dette er en flere tusen år gammel tradisjon. Bibeltekstene gir ingen nøyaktige tidsangivelser, og de tidlige rabbinerne brukte derfor Mosebøkenes genealogier til å beregne at skapelsen skal ha funnet sted høsten 3761 før vår tidsregning.

Antall år fra skapelsen telles fra den første dagen i høstmåneden tishrei. En ny dag begynner ved solnedgang dagen før. Det jødiske året 5785 begynte derfor ved solnedgang 2. oktober 2024 og varer til solnedgang 22. september 2025.

Festkalenderen inndeles derimot med utgangspunkt vårmåneden nisan. Denne måneden ble fra gammelt av regnet som årets første religiøse måned. Nisan er også måneden da mange viktige hendelser i jødenes tidlige historie skal ha funnet sted.

Praktisk betydning

Den jødiske kalenderen brukes for å fastsette når de jødiske helligdagene skal feires. Den brukes også til viktige private anledninger. Fødselsdatoer og feiring av livsløpsriter, som bar mitzva, angis oftest i både jødisk og vestlig tidsregning. Jødiske aviser angir også gjerne begge datoer.

Inndelingen

Den gamle jødiske tidsinndelingen er komplisert, men svært nøyaktig sett over tid. Kalenderen er en månedkalender oppdelt i 12 måneder à 29 eller 30 dager, opprinnelig basert på observasjon av nymånens tilsynekomst. Men i 358 evt. innførte rabbi Hillel 2. en systematisert årskalender basert på astronomiske observasjoner. Der ble også solårets lengde tatt hensyn til.

Året

Det jødiske året har 354 dager, mens solåret har 365 dager. Det var derfor nødvendig å finne en løsning for å gjøre opp for de elleve dagene som manglet, ikke minst for at helligdagene skulle falle i riktig årstid. Dette gjøres ved at det føyes til en skuddårsmåned om våren, 7 ganger i hver 19-årsperiode. Denne kalles adar sheni, den andre adar.

I henhold til gammel jødisk tradisjon er det fire måter å bestemme årets begynnelse på. Månedenes nummer og helligdagenes plassering beregnes fra den første dagen i vårmåneden nisan. Antall år (fra skapelsen) regnes fra jødisk nyttår, rosh ha-shana, som faller på den første og andre tishrei, den syvende måneden i året.

Den 15. dagen i måneden shevat (tu bi-shevat) regnes fra gammelt av som «trærnes nyttår» og brukes for å beregne trærs alder. Dette har med de gamle reglene for tiende til tempelet å gjøre. I Israel er dette blitt dagen da skolebarn planter nye trær.

Den 1. i måneden elul ble tidligere brukt for å beregne dyrs alder i forbindelse med tiende til tempelet.

Månedene

Månedenes navn er av babylonsk opprinnelse og ble innført etter det babylonske eksil på 500-tallet fvt.

Månedene heter:

nisan (mars/april)
iyar (april/mai)
sivan (mai/juni)
tammuz (juni/juli)
av (juli/august)
elul (august/september)
tishrei (september/oktober)
heshvan (oktober/november)
kislev (november/desember)
tevet (desember/januar)
shevat (januar/februar)
adar (februar/mars)

Dagene

Fordi dagene regnes fra solnedgang til solnedgang, begynner de religiøse festene om kvelden og varer til neste kveld. Søndag er ukens første dag, sabbaten er den sjuende. Sabbaten begynner ved solnedgang fredag og slutter når tre stjerner blir synlig på himmelen neste kveld. I moderne tid blir disse tidene fastlagt på forhånd og tilpasset de forskjellige menighetenes plassering i de ulike land og verdensdeler.

Festkalenderen

Kunstferdig utformet minnetavle og jødisk kalender fra 1904

Av Baruch Zvi Ring/ The Jewish Museum New York.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Den nøyaktige plasseringen av festene er avhengig av månen, og faller derfor ikke på samme dato hvert år etter den vestlige kalenderen. I gammel tid ble det brukt bålsignaler for å fastsette når nymånen først var kommet til syne i Jerusalem, men da jødene ble spredt lang utenfor landets grenser, ble det vanskelig å spre denne informasjonen fort nok. Rabbinerene innførte derfor en ordning som går ut på at jøder utenfor Israel skal feire de bibelske helligdagene, pesach, shavuot og sukkot (løvhyttefesten) en ekstra dag for å være på den sikre siden. Selv om man nå kan forutbestemme når månen vil vise seg i Jerusalem, blir denne tradisjon fremdeles opprettholdt innenfor de aller fleste konservative og alle ortodokse diasporamenigheter.

Andre kalendere

Flere gamle jødiske sekter, som esseerne, har brukt andre kalenderordninger. Det samme har vært tilfelle blant karaittene, som fremdeles bruker direkte observasjoner for å fastsette når helligdagene skal feires.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Jødedom

Bente Groth

Religionshistoriker