den greske antikkens kunst og arkitektur

Fra midten av 600-tallet fvt. påvirkes den greske kunsten av egyptisk innflytelse, som særlig tydelig viser seg i oppkomsten av monumentalskulptur. Etter egyptisk mønster begynner grekerne å hugge ut statuer i stein, dels i kolossalformat.

Figurer av unge menn, kuroi, og unge kvinner, korai, var særlig populære. Særlig kuroi-statuene viser den egyptiske arven i hvordan statuene konstrueres – stram holdning med venstre fot frem og armene ned langs siden. Likevel har gresk skulptur sin egenart helt fra begynnelsen av. Mens de representative egyptiske steinskulpturene nesten alltid er påkledt og viser store anatomiske kunnskaper, er de greske skulpturene nakne og mer abstraherte. Detaljene omformes så de passer inn i et bestemt mønster.

I løpet av 500-tallet fvt. blir skulpturene stadig mer naturalistiske. Kvinnefigurene er utformet etter samme skjema som mennene, men er påkledt. Særlig jonerne eksellerte i grasiøse kvinnestatuer med elegante draperier. Til tross for dette, er den kvinnelige anatomien fremdeles enkelt konstruert, sammenlignet med den mannlige.

Relieffskulpturen, som stod flatekunsten nærmere, følger mer den generelle stilistiske utviklingen. Fra 500-tallet fvt. er det bevart mange eksempler på arkitektonisk skulptur som gavlgrupper og metoper, især fra Sicilia og Akropolis i Athen. Den persiske invasjonen tidlig på 400-tallet fvt. førte til at mange athenske skulpturer ble begravd. Disse skulpturene bevarte dermed fargene som de var malt med. I løpet av annen halvdel av 500-tallet fvt. begynte grekerne å støpe monumentalskulptur i bronse.

De nyvunne kunnskapene om anatomi og bevegelse utnyttes til fulle i tidlig klassisk tid. Den nakne atletkroppen i vanskelige, ofte ustabile stillinger er populær. Et av de mest karakteristiske eksemplene er Diskoskasteren, laget av billedhuggeren Myron. Kraftig bevegelse vises også i kampgruppene fra vestgavlen til Zevstempelet i Olympia og i den praktfulle bronsestatuen av en gud (trolig Poseidon) fra Kapp Artemision i Hellas. Man gikk likevel ikke bort fra den rolig stående statuen.

En rekke statuer av unge menn fortsetter kuros-tradisjonen fra arkaisk tid, men holdningen er friere. De er fremstilt i såkalt contraposto, en stilling hvor vekten hviler på det ene benet, slik at hoften blir skjøvet opp og skulderen over denne senkes lett. Tidens statuer av kvinner blir laget med lite interesse for anatomiske former, men draperiene blir mer detaljert laget. Særlig populært er stoffstykket peplos laget av ull, som med sine regelmessige folder lar kvinnekroppen fremtre som en søyle.

De mest fremtredende kunstnerne i høyklassisk tid var billedhuggerne Polykleitos og Feidias. Polykleitos er særlig kjent for å ha utviklet kontrapost-prinsippet til fullkommenhet. Hans teorier om dette og om proporsjoner ble virkeliggjort i statuen Doryforos (Spydbæreren). Polykleitos fikk stor innflytelse på senere billedhuggere, men hans ofte komplekse proporsjoner, ble av hans etterfølgere gjort lettere.

Hovedverkene til Feidias, Zevsstatuen i Olympia og kultstatuen av Athene Parthenos i Athen, er gått tapt. Feidias' stil kan observeres i skulpturene på Parthenon på Akropolis-høyden. Her ledet han arbeidet, men hugde neppe selv ut skulpturene.

Fra de eldste til de yngste av de høyklassiske skulpturene, som ble til mellom 447 fvt. og 432 fvt., merkes en utvikling mot en større rikhet og fylde. Dette kom til å prege slutten av 400-tallet fvt og perioden kalles ofte den rike stilen. Denne stilen vises også i arbeidene til Feidias' elever Alkamenes og Agorakritos og i anonyme originalarbeider, som relieffene fra Nikebalustraden på Akropolis.

Avstanden til den tidlig-klassiske perioden er særlig stor for kvinnefigurene. De ble ofte kledd i khiton, en type sylinderformet underdrakt laget i lin. Draperiene gir inntrykket av å risle nedover kroppen og blotte kvinnens former under drakten.

Et hovedmonument i senklassisk tid er Mausoleet i Halikarnassos fra cirka 350 fvt. Mausoleet lå ikke i Hellas, men i et halvgresk område i Lilleasia og ble regnet som en av verdens sju underverker. Mausoleets skulpturer var laget av noen av tidens mest kjente billedhuggere: Leokhares, Bryaxis, Timotheos og Skopas.

En annen billedhugger som fikk stor innflytelse, var Praxiteles. Hans Knidiske Afrodite fra cirka år 350 fvt. er det første kjente nakne kultbildet av en gudinne i gresk kunst. Statuen dannet skole og har inspirert en rekke senere Afroditestatuer, især fra hellenistisk tid, som Den kapitolinske Afrodite og Venus Medici. Praxiteles arbeidet hovedsakelig i marmor med en myk stil som utnyttet steinens kvaliteter.

De tidligste greske templene var bygd av tre og brent leire, men i løpet av siste halvdel av 600-tallet fvt. ble det brukt stein. På det greske fastlandet og i koloniene i vest, var den doriske stilen utbredt, i øst den joniske. Det doriske tempelet har kraftigere og mer massive former enn det joniske. Særlig gjelder dette for de eldste steintemplene.

Den joniske ordenen gjør fra begynnelsen av et lettere inntrykk enn den doriske, med slankere søyler og lavere bjelkelag. Et rent jonisk tempel karakteriseres av et tannsnitt like over arkitraven. I den såkalt attisk-joniske ordenen erstattes dette av en skulpturert, sammenhengende frise. Frisen på det doriske tempelet er derimot ikke sammenhengende, men oppdelt i triglyfer og metoper. De arkaiske templene er gjerne langstrakte.

Det klassiske greske tempelet er kortere enn det arkaiske. Mønsteret går ut på at i templer som har søyleomgan, skal langsidenes søyler være dobbelt så mange som kortsidenes pluss én, når man regner hjørnesøylen med begge ganger. Man får da forhold som: 6 ganger 13 søyler (Zevstempelet i Olympia) eller 8 ganger 17 (Parthenon). Et av tidens hovedmonumenter er Zevstempelet i Olympia (cirka 470–460 fvt.), et eksempel på det klassiske, doriske tempelet med sine enkle, strenge linjer.

Bare templer av en viss størrelse hadde søyleomgang – de mindre hadde bare søyler i fronten eller på begge kortsidene. De største templene finnes i ytterkantene av den greske verden, i Jonia (Heratempelet på Samos, Artemistempelet i Efesos) og på Sicilia (Olympieion i Akragas og det såkalte Tempel G i Selinunt). Forholdet mellom tempelets enkelte deler spilte en stor rolle for arkitektene, men det hersker uenighet om hvilket eller hvilke proporsjonssystemer som var i bruk.

Den fremste arkitekten i høyklassisk tid er Iktinos, skaperen av Parthenon, Apollontempelet i Bassae og den store mysteriesalen i Elevsis. Karakteristisk for hans to templer er blandingen av doriske og joniske elementer. I Apollontempelet i Bassae finnes også det første kjente eksempelet på et korintisk kapitél, noe som også sees i Propyleene av arkitekten Mnesikles og i Erekhtheion på Akropolis i Athen. Iktinos' medarbeider i Parthenon var arkitekten Kallikrates, som også skapte det joniske Niketempelet på Akropolis i Athen.

Med den greske billedhuggeren Lysippos innledes den hellenistiske epoken i skulpturen. Han innførte slankere proporsjoner og en sterkere utnyttelse av skulpturens tredimensjonale muligheter. Statuen Skraperen, som strekker sin ene arm rett ut mot betrakteren, viser dette trekket. Lysippos var en svært produktiv billedhugger, men bortsett fra Skraperen og Den buespennende Eros, er det få verker (og ingen originaler) som med sikkerhet kan tilskrives ham. Lysippos arbeidet blant annet for Aleksander den store.

Fra hellenistisk tid er det overlevert relativt få kunstnernavn fordi forfatterne av de bevarte antikke litterære kildene interesserte seg mer for den klassiske periodes kunstnere. Til gjengjeld finnes en rekke originalverker som Pergamonalteret, Nike fra Samothrake, Venus fra Milo og Laokoongruppen.

Hellenistiske malerier synes for en del å være kopiert i fresker fra Pompeii og andre steder i den romerske verden, men de kan sjelden tilskrives en bestemt kunstner. Et navn er likevel kjent: maleren Apelles. Hans verker er kjent bare fra litterære beskrivelser, men enkelte av motivene, som den skumfødte Afrodite som vrir vannet ut av sitt hår, er blitt gjentatt av tallrike kunstnere både i antikken og nyere tid.

De viktigste arkitekturmonumentene fra 300-tallet fvt. befinner seg ofte utenfor de store kunstsentrene i Attika og på Peloponnes. Nevnes kan Epidauros med Asklepiostempelet, det store teateret og den rikt utsmykkede Tholos (rundbygning), Athenetempelet i Tegea og det nye Artemistempelet i Efesos, som ble gjenoppbygd etter en brann og Athenetempelet i Priene.

Den senere utviklingen av jonisk og korintisk stil kom etterhvert til å gå forbi dorisk stil i popularitet. Dette henger antakelig delvis sammen med en tendens til å forlate de mange uregelmessighetene som den doriske stilen innebar, til fordel for et proporsjonssystem med jevnere tall (templenes grunnplan kan ofte deles inn i et rutemønster). Dette finnes blant annet i verkene til den hellenistiske periodens hovedarkitekt, Hermogenes.