Delingsloven var en norsk lov som hadde som formål å sørge for at grensene for grunneiendom og festegrunn ble nøyaktig merket, målt og kartfestet, og at det ble ført oversiktlige og pålitelige registre over grunneiendom og festegrunn og data knyttet til dem. Loven er opphevet og erstattet av matrikkellova av 2005.
I delingslovens kapittel 1 fantes fellesbestemmelser hvor det ble fastslått at det var kommunen som den aktuelle eiendommen lå i, som var den kompetente delingsmyndigheten. Flere kommuner kunne gå sammen og opprette en felles delingsmyndighet. For eiendommer som var tatt under offentlig jordskifte, bestemte loven at det var den lokale jordskifteretten som var delingsmyndighet. Lovens øvrige fellesregler hadde bestemmelser om innkalling, protokollføring, avslutning av delingsforretning og klageadgang.
Lovens kapittel 2 hadde bestemmelser om kartlegging av eiendom. I kartforretning kunne eiendomsgrenser klarlegges, justeres, merkes, måles og kartfestes. Ved uenighet om hvor grensen gikk, kunne bestyreren gis kompetanse til å fastsette grensen.
Kapittel 3 inneholdt viktige regler for deling av eiendom og med det opprettelse av nye eiendommer. Kapittel 4 inneholdt regler om registrering av nye eiendomsenheter, hvor kommunen var registermyndighet.
Loven ble avsluttet med flere fellesbestemmelser i kapittel 5, hvor det blant annet fantes regler om gebyrer og om adgang til å rette feil innenfor en frist av tre måneder etter avslutningen av kart- eller delingsforretningen.
Fram til delingsloven trådte i kraft i 1980, ble eiendomsdeling på landet gjennomført som skylddeling av tre lekfolk (skylddelingsmenn), oppnevnt av den lokale lensmannen. Nye grenser ble merket i marka, men bare skissemessig opptegnet og beskrevet. Ordningen med lekfolk til å utføre skylddelinger er hovedgrunnen til at vi fremdeles har mange grensetvister.
Byene hadde lenge en annen ordning enn landkommunene. Reglene for eiendomsregistrering i byene var etablert ved reskripter og kongelige resolusjoner. Disse ble etter hvert videreført i bygningslovgivningen som kom omkring 1830 som spesiallover for den enkelte by. Reglene ble for de største byene tatt i bruk i Oslo i 1828, Bergen og Trondheim i 1830.
Ved matrikkelrevisjonen i 1863–1883 ble det nåværende nummersystemet med gårdsnummer og bruksnummer innført for eiendommer på landet. Inntil 1980 kunne byene fastsette sitt eget nummersystem for eiendommer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.