Dansemusikk er musikk som lages eller spilles for å danse til. Dansemusikk har til hovedformål å aksentuere rytmen for de dansende, og er kjent fra de fleste samfunn.
I levende framført dansemusikk er det ofte et tett samspill mellom musikere og dansere. Spesielt i folkemusikk og annen akustisk musikk er det gjerne slik at musikerne følger og støtter dansernes bevegelser like mye som det er danserne som følger musikken.
I Europa kom sangdansen i høysetet med middelalderens ridderkultur. Den spredte seg etter hvert i bredere lag av befolkningen og har enkelte steder, blant annet på Færøyene, holdt seg helt til våre dager. Allerede i hellensk tid og i tidlig middelalder brukte man bare instrumenter til ledsagelse av dansen; med de omreisende musikere (sjonglører, lekere) i senmiddelalderen ble dans til instrumentalmusikk det mest vanlige; i hvert fall i de høyere klasser.
På 1500-tallet ble gjerne en dans i rolig tempo (for eksempel pavane) knyttet sammen med en dans i hurtigere tempo (for eksempel gaillarde). Senere kom flere danser til, og på 1600-tallet fikk man dansesuiten, som er en fast sammensetning av flere danseformer. De viktigste dansene i den klassiske suite er allemande, courante, sarabande og gigue. Dansesuiten fikk stor betydning for utviklingen av kunstmusikken, blant annet har den periodiske oppbygning i dansene hatt avgjørende innflytelse på wienerklassisismens musikkformer. En av de dansene som har fått størst betydning for kunstmusikken er menuetten, opprinnelig en folkedans fra Poitou, som omkring 1650 ble innført ved Ludvig 14s hoff. Den ble av Joseph Haydn og hans samtidige tatt opp som en sats i symfonien og av Ludwig van Beethoven omformet til scherzo.
Omkring 1800 ble danser som écossaise og Ländler motedanser i Wien. Den sistnevnte ble omdannet til vals og ble gjennom Straussdynastiets komposisjoner den sentrale dansetypen på 1800-tallet. Under romantikken ble flere lands nasjonaldanser kjent utenfor de opprinnelige landegrensene, blant annet den polske masurka (Frédéric Chopin), den tsjekkiske polka (Bedřich Smetana) og russiske, spanske og skandinaviske folkedanser. Danseslekta runddanser, som tok opp i seg elementer fra folkemusikken, spredte seg i store deler av Europa og Amerika utover 1800-tallet. Ved siden av vals og polka er masurka, hambo og reinlender de viktigste runddansene.
På 1900-tallet ble den populære selskapsdansen i Europa utvidet med nye rytmer og melodier bygd på latinamerikanske danser som samba, tango, rumba og cha-cha-cha. Nye rytmiske elementer kom også til gjennom innflytelse fra blues og jazz.
Radio og grammofon bidro fra 1920-årene til at nye danser fort kunne spre seg over det meste av verden. Motedanser avløste hverandre raskt, noe som førte til oppfinnsomhet og sterk konkurranse blant komponister og musikere, men også til økt kommersialisering av musikken. Ledere av danseorkestre som Paul Whiteman og Glenn Miller ble internasjonalt berømt.
Da rockemusikken utviklet seg fra 1950-årene, ble det de mindre gruppene som kom til å dominere. Den elektroniske forsterkningen av lydvolumet forsterket også de små bandenes posisjon som utøvere av dansemusikk. Omkring 1960 kom dansebandmusikken til Norge fra Sverige, hvor den har røtter i folkparktradisjonen. Denne sjangeren bygger på swing, pop og rock, men har også melodier basert på svensk og norsk runddans (gammeldans).
Fra 1970-årene ble levende musikk med danseorkestre i stor grad fortrengt av innspilt dansemusikk styrt av DJ-er på diskoteker, klubber og utesteder.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.