cheyenne

Mot slutten av 1600-tallet ble cheyenne-folket drevet vestover av andre folkegrupper som hadde skaffet seg skytevåpen fra de hvite. De slo seg ned ved Red River, og kom litt senere i kontakt med bofaste mandan, hidatsa og arikara ved øvre Missouri River. Fra dem tok de opp jordbruk og landsbybosetning.

Omkring 1770 ødela ojibwaene en av de største cheyennelandsbyene i North Dakota, og snart kom cheyennene også i konflikt med dakotaene. I tillegg til alt dette herjet en koppeepidemi i stammen. På denne tiden var hesten introdusert i området (1760). Noe senere kom også geværet. Cheyennene skaffet seg hester, ga opp landsbylivet og gikk over til bisonjakt og et nomadisk levesett.

De var nå organisert i ti understammer («bands»), som hver vår samlet seg for å feire en soldansfest. Fra omkring 1850 var de også delt i en nordlig og en sørlig gren.

I årene 1857–1879 lå cheyennene stadig i strid med nybyggere, gullsøkere og den amerikanske hæren. Sammen med arapaho, kiowa, comanche og forskjellige dakotagrupper kjempet de for sine jaktmarker og sin eksistens. Cheyennene var med i slaget ved Little Bighorn i 1876, der general Custer falt og det 7. kavaleri ble utslettet, men dette var etter at de selv hadde lidd smertelige tap i massakrene ved Ash Hollow (1855), Sand Creek (1864) og Washita (1868).

Etter en rekke dramatiske og tragiske begivenheter, med deportasjon til Oklahoma og flukt nordover igjen (se Little Wolf), måtte de i 1879 bøye seg for overmakten og bosette seg på reservater. De talte da i alt rundt 5500 mennesker. I 1930 var de redusert til 2700, men ved inngangen til 2000-tallet talte de nordlige cheyenne i Montana cirka 6500 og de sørlige i Oklahoma rundt 7500. På reservatene arbeides det aktivt for å bevare språket og styrke kulturen.

• den nordamerikanske urbefolkning
• USAs historie