bolig

Har man en eierbolig, har man eiendomsretten til boligen. Man kan i utgangspunktet gjøre hva man vil med boligen. Eieren kan bruke boligen selv eller leie den ut, og han kan selge den eller pantsette den for å skaffe seg lån. Mest utbredt blant eierboligene er eneboliger, tomannsboliger og rekkehus. Eieren eier eller fester som regel tomten bygningen ligger på. Eierboligene kan igjen deles inn i to hovedtyper: eierleiligheter/eierseksjoner og andre eierboliger.

• Les mer om selveierleilighet

Det som kjennetegner andelsboligene er at man ikke eier selve boligen eller bygningen: den eies av det andelslaget (selskapet) man er medlem av. Men i kraft av å være andelseier har man en uoppsigelig og eksklusiv bruksrett til én bestemt bolig. Det særpregede er at alle de andre beboerne i det samme huset eller boomårdet også er medlemmer i det samme selskapet.

• Les mer om andelsbolig

I en leiebolig har en person en kontraktsfestet total bruksrett til en bestemt bolig som andre eier, mot å betale vederlag (som oftest i penger). Bruksretten er midlertidig – enten på oppsigelse eller for en bestemt periode.

• Les mer om leiebolig

Tilgangen på skog og tømmer var avgjørende for boligutviklingen i Norge. Bruk av tre avgjorde husenes form og innhold, ga lys og varme og preget levesett, arbeid, matlaging og alle hverdagens gjøremål.

Frem til vikingtiden var stav-, stolpe- og grindkonstruksjon de vanligste byggemåtene i Norge og Skandinavia. Lafteteknikken ble spredt fra Russland, og fortrengte etter hvert de eldre konstruksjonene innenfor barskogområdene. Naturlig nok kom lafteteknikken først i bruk på Østlandet, med sine store skoger. Allerede fra tidlig middelalder var lafteteknikken nesten enerådende. Ulik tilgang på tømmer førte til at det utviklet seg forskjellige byggeskikker mellom de ulike landsdelene.

Åmlistua fra Setesdal på Norsk Folkemuseum, bygd på 1600-tallet.

Årestuen med overbygget inngangsparti i gavlen, ildsted i midten og røyk-/lysåpning i taket er en universell boligform, kalt megaron-huset. Denne er utgangspunktet for utviklingen av boligformene i Norge og mange andre land. Boligformen utviklet seg til den typiske treromsløsningen. Den faste innredningen er gruppert rundt åren, det åpne ildstedet midt på gulvet. Senere ble åren erstattet av peis. Inngangspartiet i gavlen ble bygget inn og etter hvert delt i to, med et innelukket inngangsparti og kove i bakkant. Koven ble først brukt til oppbevaring, men etter hvert også soverom, når lagerfunksjonen kunne overtas av rom på loftet eller annen bygning.

Glass og vinduer kom på 1600-tallet og bidro til at ildstedet kunne flyttes til hjørnet av rommet, i form av peis med pipe. Først ute var byene langs kysten, påvirket av utenlandske impulser og muligheten til å kjøpe både vindusglass og jernovner. Slik ble kildene til lys og varme adskilt og førte til en betydelig forbedring av boligforholdene. Nå var folk ikke lenger avhengig av alltid å sitte ved ildstedet (i plagsom røyk) for å få nok lys til å kunne jobbe. Årestuene med ljore (åpning) i taket forhindret bygging i to etasjer. Omrokkeringen av ildstedet ble derfor det store gjennombruddet for toetasjes hus.

Ytterligere forbedring av boligstandarden kom gjerne ved at hovedhuset ble forlenget eller at det ble bygget nye hus som tilbygg til hovedhuset. Det nye huset ble knyttet til det gamle med et felles inngangsparti. Dette ble til en symmetrisk «tomannsbolig», eller midtgangshuset. Det opprinnelige huset, årestuen, ble tatt i bruk som eldhus (bygning med ildsted) og plass for grovere arbeid, mens nystuen ble brukt som sove- og oppholdsrom. Nystuen kunne også bli brukt som kårbolig for de eldre, mens gammelstua ble overtatt av den yngre generasjon.

I tillegg til boligen var det fjøs, stall og andre bygg, avhengig av de ressursene gården disponerte. Etter hvert utviklet det seg et klassesamfunn på landsbygda med større og mindre selveide gårder, gårder til leie (leilendinger) og husmannsplasser.

På landsbygda utviklet boligen seg fra røkfylte multifunksjonelle ettroms årestuer til treromsbolig med ildsted i hjørnet, pipe og vinduer, eget kjøkken og kammers. Etter hvert kom hus i to etasjer. En vanlig husmannsbolig var gjerne på tre rom i én etasje, mens den selveiende bonden fikk seg bolig med flere rom og to etasjer

Væråsmostuen fra Flesberg i Numedal bygd i 1780. Svalen beskytter inngangspartiet og forlenges til en do i enden. Står nå på Norsk folkemuseum.

Nystuen fra storgården Bjørnstad fra 1700-tallet. To etasjer med svalgang. Gården hadde 27 bygninger rundt to tun. Står nå på Maihaugen.

Både i byene og på landsbygda ble boligen ofte kombinert med både næringsvirksomhet og gårdsdrift, gjerne organisert rundt et indre gårdstun med svalgang i andre etasje.

Tollbugata 14 illustrerer en typisk bygård for borgerskapet i Kristiania, og viser kombinasjonen av bolig, næringsvirksomhet og gårdsdrift. Hovedbygningen er i utmurt bindingsverk, bakbygningene i tre. Fra slutten av 1600-tallet eide bokbinder Fredrik Jacobsen Brun gården. I hans tid, frem til 1841, ble gården påbygd og ombygd i flere omganger. Gården omfattet til slutt fire sider rundt et gårdsrom, med åpne svalganger på to sider. Hovedhuset og andre etasje i høyre sidefløy ble brukt som bolig til familien Brun. I første etasje i høyre sidefløy lå bokbinderverkstedet. Rundt gårdsrommet for øvrig lå fjøs, stall, do, høyloft og rom for matvarer. Som del av husholdet var det også to tjenestepiker, to svenner og en læregutt i verkstedet. Tjenestepikene sov i kammeret i første etasje, karene i kammeret over portrommet. Ekteparet sov i en stor himmelseng i dagligstuen, sammen med så mange barn det var plass til. Resten av ungene sov i et kammers over pikeværelset.

Langs kysten ble skipsfart og eksport av tømmer etter hvert styrende for byenes og boligens utvikling. Skippere, redere og handelsmenn bygget staselige boliger, ofte kombinert med forretningsdriften, mens fiskere, arbeidere og håndverkere ble boende i nøkterne husvære med kjøkken og noen få rom. Fortsatt var det vanlig å kombinere bolig med gårdsdrift. Stall og uthus var koblet til boligen, mens kyr kunne beite i byenes utmarker.

Industrialiseringen i siste halvdel av 1800-tallet førte til store samfunnsmessige endringer. Tilflytting til byene førte til at det både ble bygget større og tettere – ikke minst ble det lønnsomt å leie ut boliger. I Christiania ble det bygget leiegårder i mur i fire til fem etasjer. På Østkanten, langs Akerselva og den voksende industrien, kom arbeiderboligene, på Vestkanten boliger for middel- og overklassen.

I Trondheim og Bergen ble det en mer variert sammensetning av trehus og murhus. Arbeiderklassen bodde trangt i ett- og toroms leiligheter, mens middelklassen og borgerskapet flyttet inn i større leiligheter og villaer.

De store byene innførte murtvang innenfor bygrensen for å forhindre branner. I Kristiania kom byutvidelsene i flere etapper, med påfølgende utvidelse av murtvangen. Hele tiden søkte arbeidere, håndverkere og andre med lite «kapital» å bygge små trehus utenfor bygrensen, før murtvangen «tok dem». Ofte ble deler av boligen leid ut.

Byggevirksomheten i Trondheim hadde nesten stagnert på 1870-tallet på grunn av økonomisk depresjon, men høykonjunktur på 1890-tallet satte fart i boligbyggingen. Møllenberg ble byens største spekulasjonsområde og skulle i løpet av 1890-årene bli Norges tettest befolkede trehusområde. Det var for- og bakbygninger i to etasjer og beboelig loftsrom. Småborgerskapet bosatte seg i forbygningen, mens arbeiderklassen presset seg sammen i bakbygningene.

Stavanger ble småhusbyen fremfor noen. Det ble bygget tomannsboliger med eier i første etasje og utleie av annen etasje.

De usunne boligforholdene førte til at en rekke bykommuner bygget boliger som skulle gi bedre livsvilkår for arbeiderklassen. Ideen om hagebyer stod sterkt i begynnelsen av 1900-tallet og det ble bygget flere mønsterprosjekter, som Ullevål hageby i Oslo, Egenes hageby i Stavanger og Enrum i Kristiansand. Arbeiderklassen hadde likevel ikke hadde råd til å bo i disse husene. Det ble arbeideraristokratiet og middelklassen som flyttet inn.

Hagebytanken sto sterkt i begynnelsen av 1900-tallet. Egne Hjem i Kristiania 1910 og Enrum i Kristiansand 1920.

Fortsatt ble leiegården den vanlige boligformen for arbeiderklassen. Storgårdskvartalene hadde store lyse utearealer, i kontrast til de trange mørke leiegårdene fra forrige århundre. Torshov var ett av de få store boligprosjektene i Oslo so arbeiderklassen hadde råd til. Leilighetene var fortsatt små. To rom og kjøkken var den «kommunale» standarden.

Boliger for middelklassen var større, men fortsatt med de den tradisjonelle byggemetoden, der rommene var "generelle", det vil si at de kan brukes til både opphold, sov eller hva man måtte ønske.

Funksjonalismen ble den fremherskende ideologien innen boligplanleggingen i mellomkrigstiden. De ulike funksjonen i boligen skulle nå utformes etter rommets tiltenkte funksjon, eksempelvis soverom, stue eller kjøkken. Kirkeveien i Oslo er et eksempel på funksjonalistiske blokker, bygget midt på 1930-tallet.

Middel- og overklassen flyttet inn i større leiligheter sentralt i byen eller i villaer i byenes ytterkant. De kulturbevisste flyttet inn i boliger tegnet av kjente funksjonalister. Heia, sentralt i Oslo tegnet av Nicolai Beer og Borgestadveien 15, Sogn hageby tegnet av Ove Bang illustrerer disse boligformene.

På landsbygda ble «Midtpipehuset» den vanligste boligtypen. Det er et forholdsvis bredt og kort hus, vanligvis med tre til fem rom plassert omkring en pipestokk, Det var plass til både kjøkken, kammers, finstue og gang rundt en pipe. Hustypen kunne ha to etasjer, men det vanlige ble halvannen etasje. I tillegg var huset plassert på en solid kjeller. For å få plass til flest mulig rom i andre etasje, ble det bygget arker på langveggene. Denne planløsningen ble kanskje den vanligste for bolighus helt frem til midten av 1900-tallet.

Norge var og er et land med overvekt av småboliger og eneboliger. Under gjenreisningen la myndighetene stor vekt på å utvikle rasjonelle boligtyper for «folk flest». Boligdirektoratet tegnet boligtyper helt fram til midten av 1960-tallet, da Husbanken overtok denne funksjonen.

Overklassen flyttet inn i større villaer. Boligens utforming endret seg med byggherrens økonomisk og kulturelle kapital. Det var strenge materialrestriksjoner og villaen på Norberg, illustrert i margen ble bygget med tømmer fra Glomma for å få byggetillatelse.

I de større byene ble hovedparten av boligene bygget som drabantbyer utenfor bykjernen, med frittliggende blokker i grønne omgivelser. Målsettingen var at en familie skulle ha en bolig på 70 kvadratmeter med tre rom og kjøkken, der boutgiftene ikke skulle utgjøre mer enn 20 prosent av en industriarbeiderinntekt. Husbankens minstestandard ble to rom og kjøkken på 55 kvadratmeter. tre-rommere skulle være på 65-75 kvadratmeter og fire-rommere på 85-95 kvadratmeter.

De første blokkene ble bygget med bærende yttervegger av tegl. Det ga «smale» blokker (rundt ni meter) med god fasadebredde og godt med dagslys. Bærende yttervegger krevde solid lydisolering mellom leilighetene. Mye kunne spares ved å kombinere tunge, lydisolerende skillevegger med bæresystemet. Byggeteknisk gikk derfor utviklingen mot bærende skillevegger mellom leilighetene. Samtidig ble boligbyggingen stadig mer industrialisert med ferdigelementer og kranbaner.

Produksjonssystemet ga muligheten til – og oppmuntret til – smalere leilighetstyper, der konsekvensen ble mindre dagslys. Fortsatt var det likevel bred enighet om at kjøkkenet skulle være en egen funksjon med dagslys. Den nye teknologien muliggjorde også flere etasjer/høyhus.

Ammerud i Oslo ble planlagt på midten av 1960-tallet som et boligstrøk for 6000 mennesker, med skole, barnehage, eldresenter, sykehjem og to mindre dagligvareforretninger utarbeidet reguleringsplanen og bebyggelsesplanen med både atriumhus, lavblokker og høyblokker. Ammerudlia borettslag består av fire skivehus i 14 etasjer med 246 boliger i hver. Betongelementene ble produsert av Ungdomsbygg AS. Leilighetene har en dybde på 14–16 meter og en fasadebredde på 5 til 7,2 meter.

Høyhusene ble etter hvert kritisert for triste utearealer, monoton arkitektur og lite barnevennlige. På 1970-tallet kom det en reaksjon, der tett-lav ble den dominerende bygningsformen.

Enebolig ble en vanligere boligform, også for folk flest. «Moelven Senior» var en populær boligtype, med en grunnflate på 92 m2 pluss full kjeller. Står nå på Maihaugen.

Utviklingen av velferdsstaten og gradvis høyere levestandard gjorde at folk kunne få seg både en firerommer, rekkehus og enebolig. Blokkbebyggelsen ble gitt en rikere arkitektur, skapte rom mellom husene og leilighetene ble romsligere. Fire rom og kjøkken ble vanligere.

På 2000-tallet ble det store endringer i boligbyggingen, spesielt i byer og tettsteder. Boligmarkedet ble liberalisert og det kom et sterkt press på å kunne bo mer sentralt. Drabantbyene mistet mye av sin attraktivitet. Næringsstrukturen endte seg ved at tradisjonell industri og skipsverft flyttet utenlands og/eller ble nedlagt. Områdene kunne konverteres til service og boliger.

Spredt eneboligbebyggelse der beboerne er avhengige av privatbil er lite miljøvennlig. Byene endret praksis til i større grad å bygge sentralt og konsentrert rundt kollektivakser og kollektivknutepunkter. I stedet for å bygge blokker utenfor bykjernen, ble det også satset på sentralt beliggende boligprosjekter, gjerne nær sjøfronten, på nedlagte industriarealer.

Tidligere krav til lys og luft, med romslige leke- og oppholdsarealer, ble etter hvert utfordret. Husbankens krav til minstestandard ble forlatt. Små leiligheter ble mindre, og er i flere byer nede i 30 kvadratmeter. Stuen er blitt gjennomgangsrom og kjøkken blir en del av stuen.

Om boligene er blitt mindre er badene blitt større. Norge har gradvis innført krav om at alle nye boliger skal være tilgjengelig for funksjonshemmede, universelt utformede (UU), noe som er nedfelt i både i Plan- og bygningsloven og i Byggeteknisk forskrift (TEK-17).