bokkunst

Antikkens bokprodusenter la liten vekt på å illustrere eller utsmykke bøkene. De illustrasjonene man finner i de gamle greske og romerske bokrullene, er som regel laget kun med tanke på å forklare teksten og er antagelig utført av skriveren selv. Rent teknisk var også antikkens bokform, papyrusrullen, dårlig egnet for bokmaleri. Fargene ville lett ha løsnet og falt av under opprulling og lesing.

Først med pergamentet ble det teknisk mulig å utføre kunstneriske bokmalerier. Fra 600-tallet til langt inn på 1400-tallet ble de håndskrevne bøkene ofte praktfullt illuminert, det vil si utstyrt med dekor og bilder i farger og gull.

Bokmaleriet ble særlig dyrket i klostrene. I begynnelsen var det først og fremst bøker til liturgisk bruk som ble utsmykket, men etter hvert ble det også vanlig å dekorere psalterier og bøker med katolske tidebønner, såkalte tidebøker (livres d'heures).

I Norden fikk også lovbøker og sagaer kunstnerisk utsmykning. Til tross for at bokskriver og illuminatør vanligvis var to ulike personer, framstår svært mange av middelalderens bøker som helhetlige verk der tekst og dekor passer godt sammen. Dette har inspirert senere tiders bokkunstnere.

Bokmaleriet hadde sin blomstringstid på 1300- og 1400-tallet med Frankrike som foregangsland. Berømte bokmalere som Pol de Limbourg, Jean Pucelle (1300–1355) og Jean Foucquet var virksomme. Senere flyttet tyngdepunktet seg til Nederlandene, hvor bokmaleriet var påvirket av staffelimaleriet, særlig gjennom malerbrødrene Hubert og Jan van Eyck. Også i Italia utviklet bokmaleriet seg, med Nicolo di Giacomo (1325–1403) som en av de mest berømte utøverne.

Etter oppfinnelsen av boktrykkerkunsten omkring 1440 begynte bokmaleriet å miste noe av sin betydning, selv om mange av de første trykte bøkene også ble illuminert for hånd. Etter hvert ble det allikevel vanlig å bruke tresnittillustrasjoner. Tyskland overtok nå rollen som det førende landet med trykte, illustrerte bøker.

I begynnelsen av 1500-tallet begynte kjente billedkunstnere som Albrecht Dürer, Hans Holbein den yngre, Lucas Cranach den eldre og Hans Burgkmair å forsyne de store bokverkene med tresnitt av høy kunstnerisk kvalitet.

Også i Italia ble det laget bokkunst på høyt nivå. Her utviklet tresnittkunsten seg i en egen retning, som var influert av og tilpasset den rådende antikvaskriften. Antikvaskriften var også mer i tråd med renessansens ånd enn den gotiske skriften, som var vanlig nord for Alpene. Romanen Hypnerotomachia Poliphili, trykt i Venezia i 1499 av boktrykkeren Aldus Manutius,er et av den italienske bokkunstens mesterverker. Boken er et eksempel på hvordan renessansetidens bokkunstnere forsøkte å forene skrift og illustrasjon til en harmonisk helhet.

På slutten av 1500-tallet begynte kobberstikket å vinne innpass som bokillustrasjon. Kobberstikket ble særlig brukt som dekorative innslag på tittelsidene og fikk under påvirkning av barokkens stilfølelse ofte en pompøs og overdådig utforming. Nå ble Nederlandene et dominerende sentrum med de store boktrykkeriene Elzevier og Plantin-Moretus i spissen.

Allikevel var det Frankrike som kom til å bli foregangslandet innenfor kobberstikk-kunsten, og som satte mest preg på 1700-tallets europeiske bokkunst. Kjente malere som François Boucher og Jean-Honoré Fragonard stilte sin kunst til disposisjon for faglig dyktige kobberstikkere, og mange tegnere kunne satse på en karriere innen bokillustrasjon.

Rokokkoens grasiøse smak avspeilet seg i illustrasjonene. Nye antikvaskrifter av skriftstøpere som William Caslon, François Ambroise Didot og Pierre Simon Fournier (1712–1768) dukket opp. Disse skrifttypene bar et tydelig preg av rokokkoens stilfølelse og skapte grunnlaget for en harmonisk helhet i 1700-tallets bokkunst.

Den etterfølgende stilperioden, empire, fikk sitt mest typiske typografiske uttrykk gjennom det antikvasnittet som ble skapt av den italienske boktrykkeren Giambattista Bodoni.

På 1800-tallet tok man i bruk nye reproduksjonsmetoder som stålstikk og litografi. Allikevel var det en variant av tresnittet, xylografiet, som ble den dominerende trykketeknikken.

Xylografiet ble oppfunnet av den britiske grafikeren Thomas Bewick og gikk ut på å risse fine linjer i hard endeved (i stedet for rissing i myk lengdeved, som var det tradisjonelle). Dermed oppsto lyse linjer mot mørk bakgrunn, og avtrykket ble mer detaljert enn med de tidligere tresnittmetodene. Xylografiet tålte også et langt større opplag enn tresnittet, på grunn av den harde, trykkbestandige endeveden. William Blake og Adolf von Menzel (1815–1905) er andre billedkunstnere som brukte denne teknikken. Først og fremst ble teknikken brukt av yrkesxylografer, som produserte illustrasjoner til en stadig voksende illustrert presse.

Selv om mange av de profesjonelle xylografene både var dyktige og hadde en viss kunstnerisk følelse, framstår ofte 1800-tallets illustrerte bøker med et noe stereotypt, stilforvirret preg. Den britiske formgiveren William Morris reagerte sterkt på den industrialiserte normløsheten og startet i 1891 sitt private trykkeri, The Kelmscott Press. Sammen med andre engasjerte boktrykkere grunnla han en idealistisk bevegelse, privattrykkbevegelsen. Små, private boktrykkerier ble skapt for å gjenopprette kvaliteten og reformere bokens typografi og dekor. Ideene til Morris var tydelig forankret i gotisk stilfølelse med utpreget hang til overdekorering. Han fikk en stor innflytelse på sin samtids syn på bokkunst, ikke minst når det gjaldt de håndverksmessige kvalitetskravene. En viss stilmessig påvirkning fra Morris kan fremdeles spores i britisk og amerikansk bokkunst.

I Frankrike ble det i tiden rundt 1900 opprettet flere foreninger og lag som også ønsket å fremme bokkunsten. Kjente billedkunstnere som Théophile-Alexandre Steinlen, Henri de Toulouse-Lautrec og Pierre Bonnard inspirerte fransk bokkunst gjennom sine grafiske arbeider og illustrasjoner. Forleggere, som Pelletan, la i større grad vekt på den typografiske utformingen og leverte bøker av høy grafisk kvalitet.

Etter den første verdenskrig ble det eksperimentert med å skape en ny bokkunst som særlig la vekt på det typografiske og funksjonelle. Bauhaus-skolen sto kanskje for de viktigste impulsene. Et av de mest framtredende navnene i denne nye reformasjonsepoken var den sveitsiske grafikeren Jan Tschichold, som blant annet sto for nyskapingen av det typografiske designet i den britiske Penguin-serien. Han ga ut boken Die neue Typographie i 1928.

Navn som har hatt betydning for britisk bokkunst på 1900-tallet er blant annet Eric Gill, Agnes Miller Parker (1895–1980) og Paul Nash. I Frankrike har mange berømte billedkunstnere vært engasjert i bokillustrasjon, blant dem Pablo Picasso, Aristide Maillol, André Derain og Pierre Bonnard.

Tyskland hadde bokkunstnere som Rudolf Koch, Emil Rudolf Weiss (1875–1942), Gotthard de Beauclair (1907–1992) og Herman Zapf (1918–2015).