biologisk antropologi

Biologisk antropologi blir gjerne forbundet med innsamling av fossiler og måling av fragmenter av skjelettrester fra ulike primater, hominider og fortidens mennesker. Det fossile materialet sier noe om utviklingsretningen og de spesifikke omgivelsene som beinrestene forekommer i.

Faget er også nøye knyttet sammen med paleopatologien, som ut fra spesifikke spor på beinfunn kan gi verdifull informasjon om sykdommer og generell helsetilstand blant fortidens mennesker, og den påvirkning dette har hatt for deres levevilkår.

Biologisk antropologi kan betraktes som en gren av primatologien, hvor evolusjonslæren inntar en sentral plass. Menneskeaper, særlig sjimpanser, er vanlige studieobjekter for mange biologiske antropologer. Observasjon og analyse av primatatferd er ofte kombinert med studiet av menneskehetens historie gjennom granskning av beinfragmenter.

Eksempler på problemstillinger er hvordan vi skal forstå det biologiske slektskapet mellom mennesker og primater, og hvordan kunnskap om primatenes plass i naturen kan føre til bedre forståelse av menneskelig atferd og utvikling.

Forskning på mennesket som biologisk vesen blant andre organismer forutsetter kunnskap i anatomi og fysiologi. I medisinen fokuserer disse fagene på kroppens struktur og funksjon hos moderne mennesker. I biologisk antropologi studerer man kroppslige variasjoner og endringer både gjennom historien og på tvers av geografiske områder. Disse studiene kan være sammenlignende eller mer generelle.

Denne grenen må ikke forveksles med medisinsk antropologi, en underavdeling av sosialantropologien, som fokuserer på sosiale og kulturelle forestillinger om helse, sykdom og behandlingspraksiser.

Arvelighetsforskningen er en viktig del av moderne biologisk antropologi. Genforskning har blant annet vist at alle grener av menneskeheten er nærmere beslektet enn tidligere antatt. Genetisk materiale kan også gi informasjon om prosesser som ligger til grunn for endring over tid.

Særlig populasjonsgenetikken, som har fokus på forekomsten av gener i befolkninger, har forvandlet faget fra å være en statisk, deskriptiv virksomhet, overveiende basert på fysiske målinger, til å bli en dynamisk vitenskap. Fokuset har gått fra individuelle forskjeller og typologiske varianter til studier av biologiske normalvariasjoner, de underliggende vevsprosessene og de faktorene som styrer dem.

Rettsantropologi er den delen av rettsmedisin som baserer seg på metoder og kunnskaper innen biologisk antropologi. Dette muliggjør blant annet kriminalteknisk identifikasjon av beinfunn. Rettsantropologiske undersøkelser kan også være nødvendige i forbindelse med identifisering av levninger etter masseulykker, som ved brannen på Scandinavian Star, eller massedrap, for eksempel i etterkant av Kosovo-krigen.

I Frankrike utga Georges-Louis de Buffon Histoire naturelle générale et particulière fra midten av 1700-tallet som rommet det meste av datidens viten. Her skrev han om variasjoner innen befolkningen. Han mente at alle etniske grupper hadde samme opprinnelse, og at de første menneskene var mørkhudede afrikanere.

En senere fremtredende antropolog var anatomen, kirurgen og patologen Paul Broca. Han innførte skallemåling som en obligatorisk del av en antropologisk undersøkelse. Han grunnla også Société d'Anthropologie de Paris i 1859 og opprettet et eget utdannelsesinstitutt for antropologer i 1878. Instituttet ble oppsøkt av anatomer og antropologer fra mange land – også fra Norge. Hans etterfølger, Léonce Manouvrier (1850–1927), utarbeidet tabeller for beregning av kroppshøyder som har blitt brukt frem til vår egen tid.

Ved det naturhistoriske museet i Paris ble det omtrent samtidig bygget opp en stor antropologisk samling. Den ble betydelig utvidet i forbindelse med Georges-Eugène Haussmanns byfornyelsesarbeider i Paris i perioden 1853–1870, som medførte arkeologiske utgravninger av kirkegårder i den middelalderske bykjernen. Samlingen er videreført i Musée de l'Homme.

I England begynte interessen for fysisk antropologi for alvor med Charles Darwins bok The Origin of Species by Means of Natural Selection (1859), der han hevdet at alle former for liv hadde et felles opphav. I 1871 utga han boken The Descent of Man and Selection in Relation to Sex, hvor han mente at mennesket hadde en felles stamfar blant Afrikas menneskeaper.

Statistiker og antropolog Francis Galton var spesielt opptatt av antropometriske målinger av mennesker og knyttet disse til deres evner og intelligens. Han regnes som opphavsmann til rasehygiene (eugenikk). Selv om Galton hadde motstandere i sin samtid, ble synspunktet mottatt med begeistring i visse kretser i Europa og USA, både før, under og etter første verdenskrig.

I Göttingen tok Johann Friedrich Blumenbach (1752–1840) sin doktorgrad i 1775 på et arbeid hvor han klassifiserte de forskjellige mennesketypene kun basert på deres skalleform. Dette var en parallell til frenologi, en pseudovitenskap utviklet av Franz Joseph Gall mot slutten av 1700-tallet. Frenologene hevdet at en persons evner og karakter kunne avleses fra vedkommendes hodeform. Blumenbachs fem hovedgrupper var delvis basert på den svenske systematikeren Carl von Linnés klassifiseringer av mennesketypene.

På 1800-tallet vokste et akademisk antropologisk miljø frem i Tyskland. Etter mønster fra Brocas antropologiske selskap ble det dannet en tilsvarende tysk forening (Deutsche Gesellschaft für Anthropologie) i 1870. Anatomen, patologen og politikeren Rudolf Virchow var en viktig del av dette miljøet. Rudolf Martin (1864–1925), den første tyske professoren i antropologi, utga senere Lehrbuch der Anthropologie (1914) som reformerte og systematiserte faget for mange år fremover.

Franz Boas, som hadde vært Virchows student, foretok flere etnografiske studiereiser med henblikk på nordamerikanske urfolks kulturer. Boas var en uttalt motstander av samtidas raseteorier. Han emigrerte etter hvert til USA, hvor han ble særlig innflytelsesrik. Han regnes som «den amerikanske antropologiens far».

Fra slutten av 1800-tallet, og særlig etter første verdenskrig vokste det frem holdninger som kom til å skade den fysiske/biologiske antropologiens anseelse i lang tid. Antropologen Hans Günthers (1891–1968) bok Kleine Rassenkunde (1922) ble en «bestselger» og påvirket nazistenes raseteorier og -politikk. Anatomen Eugen Fischer (1874–1967), en tilhenger av disse raseteoriene, hevdet dessuten at menneskets karakteristika ble nedarvet etter Mendels lover. «Rase» og rasehygiene ble sentrale begreper i tiden som ledet opp til andre verdenskrig.

Biologisk antropologi i norsk sammenheng har røtter tilbake til begynnelsen av 1800-tallet. Under Napoleonstidens politiske og geografiske omveltninger kom interessen for landets egenart, befolkning og natur til å forsterkes i en helt annen grad enn før. Dette var en tendens i mange andre europeiske land også. Allerede i 1770 utga historikeren Peter Frederik Suhm boken Om de Nordiske Folks ældste Oprindelse, hvor han gjorde et forsøk på å forklare landets innvandringshistorie.

Ordet «antropolog» ble tatt i bruk av anatomen Michael Skjelderup allerede i 1807, som en generell betegnelse for anatomi og fysiologi. I 1840-årene ble det foretatt arkeologiske utgravninger hvor man fant skjeletter fra fortiden, som etter hvert ble innlemmet i samlingene ved Universitetet i Christiania (nå Oslo). Skjelderups etterfølger, Joachim Andreas Voss, overtok i 1850 bestyrelsen av skjelettsamlingen, og opprettet etter hvert kontakt med datidens toneangivende antropologer, blant andre Paul Broca i Paris. Voss' etterfølger Jacob Munch Heiberg forsket på den samiske delen av samlingen og resultatene ble publisert i artikkelen Lappische Gräber-Schädel i 1878. Faget regnes som det eldste forskningsområdet hos oss.

Under Heibergs etterfølger, anatomen Gustav Adolf Guldberg, økte skjelettsamlingen ved Det anatomiske instituttet betydelig. Det oppsto interesse for historisk osteologi, og skjeletter fremgravd i Kristiania/Oslo, Stavanger, Tønsberg, Trondheim og Skien ble innlemmet i samlingen. Omkring 1890 ble den antropologiske delen katalogisert og utskilt fra de øvrige anatomiske samlingene. Senere gjorde Guldberg den første antropologiske undersøkelsen av skjelettene fra Osebergskipet, som var fremgravd i 1903. Skjelettene ble gjenbegravet i 1948.

Bortsett fra et par eksterne antropologer, blant andre militærlegen Carl Oscar Arbo som utførte antropometriske målinger av rekrutter i Sør-Norge mellom 1880- og 1890-årene, var antropologifaget fast forbundet med Anatomisk institutt i Oslo. Her gikk forskningen inn i en ny æra under den nye bestyreren, anatomen Kristian Emil Schreiner. I 1913 deltok han på sin første utgravning i Nord-Norge som antropolog. Året etter planla han en større undersøkelse av nedarvingsforholdene mellom den norske, samiske og finsk-ættede befolkningen, noe han mottok økonomisk støtte til fra den daværende regjeringen.

I mellomkrigsårene var det adskillig arkeologisk virksomhet i og rundt Oslo. Blant annet skulle det legges nye spor for jernbanen gjennom den middelalderske delen av byen. På den måten økte skjelettsamlingen ved Anatomisk institutt betydelig i omfang, og ble dominert av middelalderskjeletter. Schreiners forskning på samlingen resulterte i verket Crania norvegica I (1939) & II (1946).

Schreiner, militærlegen Halfdan Bryn og andre medarbeidere utførte også systematiske fysiske målinger av militære rekrutter i perioden 1920–1921. Resultatet av kartleggingen av nordmenns fysiske antropologi ble offentliggjort sammen med Bryn under tittelen Die Somatologie der Norweger (1929).

For sin del forfektet Bryn et syn på fysiske typer som mest av alt minnet om den tyske Rassenkunde fra mellomkrigstiden. Han hevdet at nordmenn var delt inn i to «raser»; den kortskallede og den langskallede, som hadde sine karakteristiske mentale trekk. Langskallene, som var de mest «germanske», kom desidert best ut ifølge ham.

Schreiner var derimot en motstander av mellomkrigsårenes raseteorier, og brøt forbindelsen med Bryn. Under andre verdenskrig kom han i konflikt med universitetsstyret, noe som førte til at han ble avsatt og fikk et kort fengselsopphold på Grini. Skjelettsamlingen ved instituttet fikk i 1972 navnet «De Schreinerske samlinger» etter ham.

Mens Schreiner hovedsakelig var opptatt av osteometri, var hans etterfølger, Johan Torgersen, utdannet radiolog med interesse for morfologi. Samenes antropologi ble hans hovedemne. I hans periode som bestyrer sørget han for at utenlandske forskere fikk adgang til skjelettsamlingen på Anatomisk institutt. Han fikk også i stand et samarbeid med professor i genetikk, Kåre Berg og Tromsø museum, i et forsøk på å få opprettet en feltforskningsstasjon i Finnmark.

Etter Torgersens død i 1978 var den antropologiske samlingen ved Anatomisk institutt uten bestyrer, frem til ansettelse av kjevekirurgen Ludvig Kragtorp Haugen (1930–2024) som arbeidet med menneskets evolusjon og økologi. I 1982 fikk Per Holck stipend fra Den arkeologiske interimskommisjon (DAIK) for å ivareta skjelettsamlingen ved Anatomisk institutt og å analysere innkomne funn. I 1987 tok han doktorgrad på et rettsantropologisk arbeide, utgitt som Cremated Bones (1987). Han var samlingens bestyrer frem til 2022.

I denne tiden gjennomgikk aktiviteten ved den bioantropologiske seksjonen ved Anatomisk institutt flere forandringer. De gamle osteometriske analysene ble for en stor grad erstattet med rettsantropologisk ekspertise etter kursopphold i Europa, USA, Australia, Japan og Kina.

I 1986 ble det inngått en formell samarbeidsavtale med Rettsmedisinsk institutt ved UiO. I 1989 ble en tilsvarende avtale inngått med UiOs administrasjon, med forpliktelse til å bistå «humanistiske fagretninger» med ekspertise, og i 1996 ble det inngått en samarbeidsavtale med politiet. Dette har ikke bare resultert i undersøkelser av arkeologiske skjelettfunn, men også politioppdrag med ansiktsrekonstruksjoner, undersøkelser av skjelettfunn og fotoanalyser (for eksempel ved ran eller passforfalskninger).

Det har også vært et nært samarbeid med arkeologer både nasjonalt og internasjonalt, blant annet under utgravningene av Gange-Rolvs gård på Island (2002–2010), undersøkelse av skjelettene fra Oseberg- og Gokstadskipet, analyser av normannerlevninger i Italia, og undersøkelser av skjeletter fra hollandske 1600-talls hvalfangere på Svalbard.

Siden 2010-tallet er mengden bioantropologiske tjenester og forskning blitt betydelig redusert. Holck ble professor emeritus i 2022, men Universitetet i Oslo har ikke utnevnt en etterfølger som kan ivareta skjelettsamlingen og opprettholde de osteologiske tjenestene. En stor del av skjelettmaterialet er i stedet overført til noen av landsdelsmuseene, hvor det blir tatt hånd om av arkeologer med antropologisk kompetanse.