barnevernloven 1992 (opphevet)

Barnevernloven var delt inn i ti kapitler hvor de to første handlet om formål, virkeområde, ansvarsfordeling og administrasjon. Kapittel 3 handlet om kommunens og barneverntjenestens generelle oppgaver. Kapittel 4 hadde lovregler knyttet til særlige tiltak og var et praktisk viktig kapittel for både barn som trengte hjelp fra barnevernet og for foreldre som hadde barn som trengte slik hjelp. Kapittel 5 og kapittel 5A handlet om institusjoner og omsorgssentre for mindreårige. I kapittel 6 og 7 fulgte saksbehandlingsregler, og i kapittel 8 var det regler om hvem som hadde ansvar for å yte tjenester og tiltak etter barnevernloven. De to siste kapitlene handlet om finansiering og ikrafttredelse.

Barnevernlovens bestemmelser omfattet alle som oppholdt seg i Norge og som var under 18 år. I noen tilfeller kunne barn som hadde fylt 18 år få hjelp fram til de var 23 år hvis de samtykket, det vil si at de sa ja til at tiltaket som barnevernet hadde etablert skulle fortsatte.

Barnevernloven 1992 fordelte ansvaret for barnevern mellom staten og kommunen. Kommunens ansvar var alle oppgaver som ikke spesifikt var lagt til staten.

Det fulgte av barnevernloven 1992 at de statlige barnevernmyndighetene besto av Barne- og familiedepartementet, Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) og statsforvalterne. Ansvaret for barnevernet har over tid ligget til samme departement, men departementet skiftet navn flere ganger i lovens levetid.

Det statlige barnevernet ble ledet av departementet og var inndelt i tre nivåer: sentralt nivå, regionalt nivå og lokalt nivå (barnevernsinstitusjoner eid av staten).

Departementet førte tilsyn med at barnevernloven ble anvendt riktig og at lovens formål ble fremmet. Departementet gav videre retningslinjer, sørget for at det ble forsket på hvordan oppgavene best kunne løses, og sørget for at det var et forsvarlig tilbud om utdanning og veiledning av de som skulle anvende loven, og at det ble utarbeidet informasjonsmateriell som barnevernstjenesten kunne bruke.

Barne-, ungdoms- og familieetaten bistod etter anmodning fra kommunen barneverntjenesten med plassering av barn utenfor hjemmet, ansvaret for rekruttering og formidling av fosterhjem og bidro til at fosterhjemmene fikk opplæring og veiledning. Barne-, ungdoms- og familieetaten skulle også ha internkontroll for å sikre at oppgavene ble utført slik det fulgte av loven.

Statsforvalterne, som ifølge loven var statlig barnevernmyndighet på regionnivå, skulle føre tilsyn med barnevernvirksomheten i de enkelte kommunene, i tillegg til å sørge for at kommunen fikk råd og veiledning.

Barnevernloven 1992 hadde en egen bestemmelse som bare gjaldt for Oslo kommune i § 3-2 a hvor det fremkom at barnevernlovens bestemmelser om Barne-, ungdoms- og familieetatens oppgaver og myndighet skulle ivaretas av Oslo kommune.

Det fulgte av barnevernloven 1992 at det var Statens helsetilsyn som hadde det overordnede faglige tilsyn med barnevernsvirksomheten i kommunene, med institusjoner, sentre for foreldre og barn, omsorgssentre for mindreårige, og med andre statlige tjenester og tiltak etter barnevernloven, og med private som utførte tjenester og tiltak etter barnevernloven.

Det fulgte av barnevernlovens kapittel 3 at kommunen skulle følge nøye med i de forhold barn levde under, og skulle finne tiltak som kunne forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer. Barneverntjenesten skulle bidra til at barns interesser også ble ivaretatt av andre offentlige organer og samarbeide med andre når dette kunne bidra til å løse oppgaver etter barnevernloven. Barneverntjenesten hadde ansvaret for å lage individuell plan til de barna som hadde behov for det.

Det fulgte av barnevernloven 1992 at barneverntjenesten burde samarbeide med frivillige organisasjoner som arbeidet med barn og unge. For mindreårige flyktninger og asylsøkere skulle kommunen foreta en vurdering av den enkeltes behov for botiltak.

Barnevernloven kapittel 4 regulerte særlige tiltak. Barneverntjenesten skulle blant annet reagere raskt hvis det kom en melding om bekymringsverdige forhold og de hadde både rett og plikt til å foreta undersøkelser som kunne gi grunnlag for tiltak. Foreldrene eller den barnet bodde hos kunne ikke motsette seg at det ble foretatt undersøkelser etter loven.

Barneverntjenesten kunne også med grunnlag i barnevernloven sette igang hjelpetiltak for familien. Barneverntjenesten kunne videre beslutte midlertidige vedtak i akutte situasjoner, for eksempel hvis et barn var uten omsorg fordi foreldrene var syke eller av andre grunner ikke kunne gi barnet den omsorgen det var behov for. Noen ganger valgte foreldre å la barna bo hos noen andre enn dem selv. Barneverntjenesten kunne da kreve å godkjenning av plasseringsstedet hvis barnet eller barna var under 15 år og hadde bodd der mer enn to måneder. Dersom et barn led av en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade, kunne barneverntjenesten bestemme at barnet skulle bringes til lege eller sykehus med hjelp fra barneverntjenesten, dersom foreldrene ikke sørget for at det skjedde.

Hvis det var alvorlige mangler ved den daglige omsorgen kunne barneverntjenesten overta omsorgen for barnet. Barnet ville da flytte til et fosterhjem eller til en barnevernsinstitusjon. Enslige mindreårige asylsøkere under 15 år kunne få tilbud om plass i et omsorgssenter, og funksjonshemmede barn kunne få tilbud om plass i en oppærings- og behandlingsinstitusjon. Normalt ville barnet og barnets foreldre ha rett til samvær. Hvor ofte og omfattende slikt samvær skulle være, ble bestemt i hvert enkelt tilfelle av den såkalte fylkesnemnda.

Barneverntjenesten hadde ansvaret for å følge opp alle barn som de overtok omsorgen for. Alle beslutninger knyttet til barnet skulle være til barnets beste. Ved anvendelsen av bestemmelsene i barnevernloven kapittel 4 skulle det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som var til det beste for barnet. Det skulle blant annet legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen. Det skulle også tas hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn.

I barnevernloven 1992 kapittel 4 var det også regler om blant annet fratakelse av foreldreansvar og adopsjon, om hva som mentes med et fosterhjem, om hvem som kunne velges til fosterforeldre, om plassering og tilbakehold i institusjon og om utarbeidelse av tiltaksplan.

Barnevernloven 1992 kapittel 5 inneholdt bestemmelser om institusjoner, herunder om inn- og utskriving av institusjoner, om tilsyn med institusjoner, om barns rettigheter under opphold i institusjon og om krav til bemanning og kompetanse i barnevernsinstitusjoner. I kapittel 5A var det bestemmelser om omsorgssentre for mindreårige asylsøkere under 15 år.

I barnevernloven 1992 kapittel 6 fulgte det generelle saksbehandlingsregler. Det fulgte blant annet regler om anvendelse av forvaltningsloven, om barns rettigheter under saksbehandlingen, om innhenting av opplysninger, om klage over vedtak, om statsforvalterens kompetanse i klagesaker, om taushetsplikt, om tilbakemelding til melder og om bruk av tvang ved gjennomføring av undersøkelser og fullbyrding av vedtak.

I barnevernloven 1992 kapittel 7 var det saksbehandlingsregler for fylkesnemnda. I kapittelet var det blant annet regler om fylkesnemndas sammensetning, hovedprinsippene for saksbehandlingen, sammensetning, habilitet, om advokater, om talsperson og om hvordan saker skulle forberedes og føres for fylkesnemnda, og om mulighetene for å bringe nemndas vedtak inn for domstolene.

I barnevernloven 1992 kapittel 8 var det regler om hvem som hadde ansvar for å gi hjelp etter loven. I barnevernloven 1992 kapittel 9 fulgte det regler om finansiering og egenbetaling, og i lovens kapittel 10 var det videre regler om ikrafttredelse og overgangsbestemmelser.

• barnevern
• barnevernsinstitusjoner

• Lovdata: barnevernloven (opphevet)
• Lovdata: barnevernsloven (Har erstattet barnevernloven)