I historisk sammenheng har småbarn ofte vært kledd likt, i en kjole eller en tunika, og uten tilpasninger basert på kjønn.
De helt små, nyfødte barna ble kledd i rektangulære tøystykker av forskjellige materialer og størrelser. Utenpå ble det svøpt en reiv, dvs. et stort rektangulært, varmt tøystykke, gjerne i ull. For å holde reiven på plass ble det til slutt surret et linde eller bånd. Reivingen kunne foregå på forskjellig vis. Fra 1600-tallet var det vanlig å legge barnets armer i kors over brystet og reive barnet fra tå til topp. Man har reivet barn i Norge helt opp til 1950-tallet. Påkledningsmåter, rekkefølge, antall plagg og benevninger varierte fra sted til sted.
Kjønnsspesifikke barneklær kom på 1500-tallet når bukser ble vanlig blant menn.
De neste århundrene ble barn kledd i kopier av de voksnes klær. Forskjeller kunne være at jenter hadde kortere skjørt og enklere fasong i overdel og at gutter kunne ha kortbukser. I perioder hvor kvinner brukte korsett og annet figurformende undertøy fikk jentene i tidlig alder enklere versjoner av disse plaggene. Dette var ikke nødvendigvis for å venne seg til å gå med korsett, men fordi samfunnet trodde det var helseskadelig å gå uten.
Filosofen Jean-Jacques Rousseau (1712–1778 ) så på barn som egne individ, ikke voksne i miniatyr. Han tok til orde for at barn skulle få en fri oppvekst og fremhevet viktigheten av at de fikk bruke klær de kunne bevege seg i.
På slutten av 1800-tallet ble matrosklær populær som pentøy. Matroskjolene forsvant etter noen tiår, mens gutter har brukt matrosdresser i nærmere hundre år. Denne moten startet blant de europeiske kongelige som hadde sterke bindinger til de ulike lands mariner og spredte seg raskt fra by til bygd.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.