bajkalsel

De voksne bajkalselenes kroppsfarge er ensfarget mørk og litt sølvaktig grå på ryggsida, mens buksida er lysere og mer gulaktig grå. Som nyfødte er ungene helt dekket av en fyldig grå-hvit ungepels. Hannen blir gjerne noe større enn hunnen. Fullvoksne individer kan bli 1,1–1,4 meter lange. Vekta varierer gjennom året og ligger på mellom 50 og 100 kilo. Antakelig kan bajkalselene bli minst 55 år gamle.

Bajkalselen er veldig tett knyttet til is. Når Bajkalsjøen er isdekt om vinteren, er arten utbredt i det meste av den store innsjøen, alltid i nærheten av hull i isen. Slike hull holder de sjøl åpne med sine kraftige klør gjennom hele vinteren. I oktober søker de seg gjerne til bukter og viker der isen begynner å legge seg. Dette er også områdene hvor ynglingen skjer i februar. Som sin nære slektning, ringselen, føder også bajkalselen ungene i snøhuler på isen. Dieperioden varer fra to til tre måneder, parring skjer mot slutten av denne perioden. Sjøl om isen i Bajkalsjøen er i ferd med å bryte opp under selenes hårfelling i mai–juni, holder selene seg helst på isen også i denne perioden. I sommerens isfrie periode legger selene seg gjerne opp i grupper på Bajkalsjøens øyer og skjær. Innsjøens sørøstlige deler, særlig østsiden, ser ut til å være foretrukket på grunn av større biologisk produksjon og mindre menneskelig påvirkning.

Hunnene blir kjønnsmodne når de er 3–7 år gamle. Hos hannene inntrer kjønnsmodningen noe seinere, vanligvis ikke før de er rundt 7–10 år gamle. Kjønnsmodne hunner får vanligvis én unge hvert år til de er 43–45 år gamle. Ved fødselen er ungene rundt 70 centimeter lange og veier 3–3,5 kilo.

Bajkalselenes meny inneholder først og fremst en rekke fiskearter, der noen fettrike ulkearter («golomyankas») som er typiske for Bajkalsjøen er spesielt populær mat. Dyrene spiser også en del krepsdyr, særlig amfipoder. De fleste beitedykkene er grunne og mindre enn 70 meter, men dyrene går gjerne noe dypere (til 150 meter) i tussmørket på morgen og kveld. Det er observert dykk helt ned til 245 meter. Etter lange dykk på nærmere 15 minutter er det observert at selene må hvile lenge ved overflata for å ta seg inn igjen.

I tillegg til fangstfolk er det observert at brunbjørn kan ta en del bajkalsel. Som lengelevende predator har arten relativt høye verdier av en del miljøgifter, men ikke kritisk høye. Mer alvorlig var et virusutbrudd som tok livet av nærmere 8000 dyr i 1987–1988. Bestanden ser nå ut til å være restituert etter sykdomsutbruddet som muligens hadde sitt utspring i tamme og/eller ville hunder i området.

Bestanden av bajkalsel har tatt seg opp etter den alvorlige virusepidemien og antas i dag å telle mellom 80 000 og 100 000 dyr. Det er trolig det nivået som økosystemet i Bajkalsjøen tåler av denne toppredatoren nå.

Bajkalselen har alltid vært et viktig fangstobjekt for folk rundt Bajkalsjøen, og artens fangsthistorie går hundrevis av år bakover i tid. Kommersiell fangst ble startet på slutten av 1800-tallet, og fra begynnelsen av 1900-tallet fikk denne fangsten et mer industrielt preg med årlige fangster som varierte fra 200 til nærmere 9000 sel. Fangsten fortsetter den dag i dag, og både kjøtt, spekk og skinn er ettertraktede produkter.

• ekte seler
• Bajkalsjøen