assemblage (kunst)

Introduksjonen av det franske ordet assemblage om et tredimensjonalt kunstverk, som består av sammenføyde deler, blir tilskrevet samarbeidet mellom den belgiske kritikeren Max Loreau (1928–1990) og den franske kunstneren Jean Dubuffet (1901–1985). I 1953 omtalte Loreau noen arbeider av Dubuffet med tredimensjonal, additiv sammensetning som assemblager.

I 1961 arrangerte kunsthistorikeren William C. Seitz (1914–1974) ved Museum of Modern Art i New York utstillingen The Art of Assemblage. Utstillingen inkluderte assemblager av Pablo Picasso, Georges Braque, Marcel Duchamp, Kurt Schwitters, Man Ray og Joseph Cornell.

Etter utstillingen i New York gjelder assemblage som en internasjonal betegnelse for et bredt spekter av tredimensjonale kunstverk på 1900- og 2000-tallet som består av kombinasjoner av innsamlete materialer.

Til forskjell fra en todimensjonal collage, som også er satt sammen av tidligere brukte materialer, har assemblage form som en tredimensjonal skulptur. Men mens en tradisjonell skulptur i stein eller metall er enhetlig med hensyn til produksjonsteknikk og materiale, består en assemblage av flere ulike materialer. En assemblage har derfor en fragmentert struktur.

Selv om forskjellen mellom assemblage og installasjon kan være liten med hensyn til materialbruk og teknikk, er assemblage mer orientert mot seg selv som objekt til forskjell fra installasjon som griper utover og aktiverer et helt utstillingsrom.

Pablo Picasso blir vanligvis oppfattet som opphavsperson til kunstformen assemblage. I slutten av 1912 laget han et kunstverk som har form som en gitar, som består av papir, papp, tau og ståltråd som er limt sammen. I 1914 laget Picasso en gitar til, men denne gangen ble det anvendt tynne plater av metall. Disse kunstverkene tilhører Museum of Modern Art og blir betegnet som assemblager.

Picassos gitarer avviker fra tradisjonell skulptur. Slike skulpturer blir gjerne modellert i leire eller voks og deretter støpt i bronse eller hugget i stein. Picassos gitarer er konstruert og satt sammen av materialer som har hatt en tidligere funksjon. Materialene blir dermed flyttet fra en praktisk til en ny skulptural kontekst. Samtidig blir materialenes opprinnelige og nye betydning opprettholdt.

Det er materialenes forskyvning fra en opprinnelig til en ny betydning som er det sentrale kjennetegnet ved en assemblage.

Både surrealistene i mellomkrigstiden og kunstnere helt frem til samtidskunsten har benyttet kontrastfylte materialer som strategi for å utfordre skillet mellom drøm og våken tilstand. Strategien går ut på å skape en tilsvarende struktur i en assemblage som den man kan finne i drømmer og ubevisste prosesser. Sigmund Freuds psykoanalyse har vært en inspirasjonskilde.

Kunstnere som tyskeren Kurt Schwitters, tysk-sveitseren Meret Oppenheim (1913–1985) og amerikaneren Joseph Cornell har i sine assemblager vært opptatt av å aktivere de anvendte materialenes tvetydige betydninger.

I 1950-årene fikk dadaismen et nytt oppsving blant europeiske og amerikanske kunstnere. Som en reaksjon på det mange oppfattet som en overdreven estetisisme i moderne kunst, anvendte flere kunstnere materialer som egentlig var søppel. På engelsk fikk slike assemblager derfor betegnelsen junk art assemblage (søppelkunst-assemblage). Amerikanske kunstnere som Robert Rauschenberg og Edward Kienholz samt franske som Arman og Jean Tinguely, er aktuelle navn.

Formålet med junk art assemblage er flertydig. Blant europeiske kunstnere er flere opptatt av å undergrave kommersialismen i det eksisterende systemet av private kunstgallerier. Den italienske bevegelsen arte povera og Mario Merz står sentralt her.

Kritikk av formalismen i moderne kunst eller forbrukersamfunnets forbruk av råvarer er andre tema.

Kunstformen assemblage har fått en sentral plass i postmoderne kunst. Sammensetningen av forskjellige bruddstykker gjør at kunstformen assemblage egner seg godt til å problematisere og parodiere unyanserte forestillinger omkring sosiale roller, kjønn og seksualitet.

Andre postmoderne kunstnere som benytter assemblage, formulerer identitetspolitiske utspill som gjelder marginaliserte grupper. Assemblager som er satt sammen av avfall fra gatene i storbyer, reflekterer livet slik det kan arte seg for minoriteter som lever på eller under fattigdomsgrensen.

Den globale økonomiens innvirkning på befolkningens liv i tidligere europeiske kolonier i Afrika er et annet tema. Assemblager som tar opp postkoloniale problemstillinger, blir vist på internasjonale kunstutstillinger. Denne type kunst formidler ambivalente reaksjoner på den kulturelle hybridiseringen som utfolder seg i afrikanske land i tiden etter avkoloniseringen.

Assemblage er en kunstform som har økende tilslutning blant mange norske kunstnere. På 1960-tallet finner man to utøvere. Per Kleivas verk Tida vår – går og går (1966) tar opp tiden som kronologisk faktor i livet, men også som en eksistensiell tilstand. Kjartan Slettemarks assemblager fra 1960-årene er mer politiske. De satiriserer over konvensjonelle holdninger og ytringer.

En ytterligere politisering av det kunstneriske uttrykket finner man på 1970-tallet. I Svart september (1972) visualiserer Berit Soot Kløvig sorgprosessen etter massakren på israelske idrettsutøvere under OL i München i 1972.

Andre kunstnere griper tilbake til Picasso og metaforens doble betydning. Det gjelder blant andre Jon Gundersen og Børre Larsen. Gundersen flytter gjenstander fra en praktisk til en kunstnerisk sammenheng og oppretter forbindelse mellom to betydninger som samlet utvider erkjennelsen. Båt i water (1992) er et typisk eksempel.

Larsen tilfører bruksgjenstander en ekstra mening. Med Triade (1984) etablerer Larsen en visuell metafor som både refererer til Pablo Picassos kunst og til den type triumfvogn man benyttet i romerriket.

• bricolage
• collage
• kunst
• metafor
• objet trouvé
• readymade
• skulptur

• Buchanan, Ian (2020). Assemblage Theory and Method. An Introduction and Guide. London: Bloomsbury Academic
• Elderfield, John ed. (1992). Essays on Assemblage. New York: Museum of Modern Art
• Flood, Richard; Gioni, Massimiliano; Hoptman, Laura (2007). Unmonumental. The Object in the 21st Century. London: Phaidon in association with New Museum of Contemporary Art
• Seitz, William C. (1961). The Art of Assemblage. New York: Museum of Modern Art
• Waldman, Diane (1992). Assemblage, and the Found Object. New York: Abrams