Appropriasjon er en kunstnerisk praksis som går ut på at en kunstner med bevisst vilje og intensjon låner og bruker ideer og motiver eller teknikker, materialer og formspråk fra en ekstern kilde (fotografi, still-foto, tegning, maleri, grafikk, skulptur, reklame, artefakter, symboler eller et utsnitt fra en avis, film, video), og behandler dette som råmateriale i sitt eget kunstverk, slik at lån og praksis blir tydeliggjort.
appropriasjon
Dronning Sonja, fotografi, 77x63 cm., fotografert av Louise Lawler i 2005. Lawler har fotografert Andy Warhols portrett av dronning Sonja (med en endring i form av et svart felt) fra 1982 i magasinet til Nasjonalmuseet (Museet for samtidskunst). Lawlers fotografi approprierer bildet til Warhol.
La Japonaise, olje på lerret, 231,8x142,3 cm., malt av Claude Monet i 1876. Monet har portrettert sin hustru Camille med kimono og lys parykk. Monet har appropriert en japansk klesdrakt og mange japanske vifter, og denne iscenesettelsen kan også falle inn under betegnelsen kulturell appropriering.
Hode i Davids stil, olje på plate, 125x80 cm., malt av Bjørn Ransve 1977. Ransves maleri refererer til og approprierer malerier med tilsvarende motiv av Théodore Géricault.
Nasjonalmuseet, Oslo.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
Les Demoiselles d´Avignon (Kvinnene fra Avignon), olje på lerret, 243,9x233,7 cm., malt i Paris 1907. Mens Picasso arbeidet med maleriet, besøkte han det antropologiske museet i Paris: Musée d´Ethnographie du Trocadéro. Her studerte Picasso kunst og masker fra Afrika og Oseania. De to kvinnene til høyre i bildet er utstyrt med masker som Picasso approprierte fra utstilte verker i det antropologiske museet. Picasso var også influert av gammel spansk skulptur. Maleriets tittel henviser til prostituerte kvinner i gaten Avignon i Barcelona.
Bjørnson (etter Ransve), fargetresnitt, 100x74 cm., utført av Tom Gundersen. Gundersen har her appropriert et motiv som er utviklet av Bjørn Ransve, men har omarbeidet ansiktet slik at det blir et portrett av Bjørnstjerne Bjørnson.
Tom Gundersen/Nasjonalmuseet, Oslo.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
Kulturell bekreftelse eller undergraving
Det at en kunstner låner motiv eller formspråk og anvender det som råmateriale i eget kunstverk, er en kreativ strategi som vanligvis blir tilkjent legitimitet.
I middelalderen og renessansen var det nødvendig at kunstnere fulgte regler og gjentok tradisjonelle former og motiver i altertavler. For ikoner var dette et krav. En autentisk kunstner viste respekt for tradisjonen ved å sitere eller låne fra eksisterende verk av andre utøvere.
Men det foreligger en forskjell mellom denne typen lån og appropriasjon. I det første tilfellet kan man snakke om at lånet bekrefter en felles kultur. En appropriasjon er derimot med på å undergrave eller destabilisere den kulturelle referanserammen. Hensikten er å vise hvilke åpenbare eller skjulte maktforhold og verdier den bygger på.
Metoder
Fontene (Buddha), skulptur i bronse, utført av Sherrie Levine cirka 1991. Denne bronseskulpturen er laget med direkte henvisning til Marcel Duchamps readymade Fontene fra 1917, som er et urinal i porselen. Levines prosjekt er å appropriere og omdanne Duchamps readymade til en tradisjonell bronseskulptur. Levine er særlig opptatt av å appropriere kunst laget av menn for å belyse menns dominans i kunstens historie, samt forestillingen om originalitet og det originale kunstverk. Mange postmoderne kunstnere er opptatt av å dekonstruere begrepet originalitet.
Ett eksempel på appropriasjon er det den amerikanske kunstneren Sherrie Levine har gjort. I prosjektet «After Walker Evans» (1981) fotograferte hun reproduksjoner av fotografier som opprinnelig ble utført av Walker Evans. Hun stilte disse ut som sine egne arbeider. Fotografiene gjengir mennesker under den økonomiske depresjonen i USA. Levine har dekonstruert begrepene original og kopi.
I prosjektet «After Egon Schiele» (1982) fotograferte hun reproduksjoner av en serie selvportretter som Egon Schiele utførte mellom 1910 og 1918. Levines bilder er på samme tid både kopier og originaler. Schieles bilder er portretter av ham selv, mens Levines bilder gjengir Schieles kunstverk som fremstiller selvportretter. Schieles selvportretter er laget av en mann, mens Levines bilder er laget av en kvinne med en annen seksualitet enn Schiele. Levine spiller på subtile nyanser og forskjeller. Det oppstår forskyvninger i meningsinnholdet hver gang konteksten blir endret.
En annen metode er realisert av den amerikanske maleren Elaine Sturtevant. Hun kopierte for hånd andre kunstneres malerier på en absolutt nøyaktig måte. Sturtevant har særlig kopiert verk av kunstnere som er kjent for sine appropriasjoner, eksempelvis Jasper Johns, Roy Lichtenstein, Andy Warhol og Marcel Duchamp.
En tredje metode består i å forandre eller fordreie det approprierte kunstverket, og eventuelt overføre det til et annet medium, for eksempel fra film eller foto til maleri eller fra maleri til iscenesatte fotografier. Louise Lawler og Cindy Sherman er aktuelle navn.
Fra ironi til appropriasjon
Enkelte forskere hevder at appropriasjon som praksis allerede ble formulert av Édouard Manet. Begrunnelsen er at de kunsthistoriske allusjonene man kan observere i flere av hans malerier, mer ironiserer over enn støtter opp om den ikonografiske tradisjonen som går tilbake til renessansen.
Men appropriasjon som praksis blir ellers tidfestet til strømninger i moderne kunst fra og med århundreskiftet 1900 og i tiårene fremover. Bruken av eksternt råmateriale (artefakter) i objet trouvé, collage, fotomontasje og readymade tilsier at disse kunstformene inneholder elementer av appropriasjon.
Noen eksempler på kunstnere som tok opp appropriasjon som kunstnerisk metode i tiårene før og etter første verdenskrig er Georges Braque, Marcel Duchamp, Salvador Dalí og Kurt Schwitters.
Pablo Picasso
Pablo Picasso limte inn deler av en side fra en avis i collage-bilder allerede i 1912 og 1913. Picasso approprierte avisen, og satte dermed avisens tekst inn i en ny kontekst.
I det monumentale maleriet Les Demoiselles d'Avignon fra 1907 har Picasso appropriert tradisjonelle afrikanske masker. Han lar disse representere noen av de fremstilte kvinnenes ansikter. Inkorporering av elementer som blir hentet fra en annen kultur, i Picassos tilfelle afrikanske masker, kan bli drøftet opp mot begrepet kulturell appropriering.
Popkunst
Fra slutten av 1950-årene ble grensene mellom populærkulturelle uttrykk og tradisjonelle kunstarter løst opp innenfra. Pop-kunstnere som Roy Lichtenstein, James Rosenquist og Andy Warhol approprierte formspråk og motiver som de fant i tegneserier og illustrasjoner i aviser og den kulørte presse.
The Pictures Generation
Malerne og tiden 1, Lovis Corinth og dameportrett av Petrus Christus, pastell og kull på papir, 140,5x98,2 cm., utført av Svein Bolling 1995-1998. Bolling har satt inn en slags kopier (sitater) av et portrettfotografi av maleren Corinth og et portrettmaleri av en kvinne utført av Petrus Christus.
Børre Høstland/Nasjonalmuseet, Oslo.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
I 1977 organiserte kunsthistorikeren Douglas Crimp en utstilling med tittelen Pictures i galleriet Artists Space i New York. Deltagere var Roy Brauntuch, Jack Goldstein, Sherrie Levine, Robert Longo og Philip Smith. Utstillingen etablerte appropriasjon som en sentral praksis i samtidskunsten. De utstillende kunstnerne, inklusive Cindy Sherman, Richard Prince og flere andre, blir omtalt som The Pictures Generation.
Flere kritikere mener at The Pictures Generation markerer overgangen fra modernisme til postmodernisme innenfor visuell kunst.
Norske kunstnere
Også enkelte norske utøvere sjonglerer med motiver som er hentet fra tidligere tiders kunst. Det gjelder for eksempel Bjørn Ransve. På en utstilling i 1976, med tittelen Hjerte og smerte, stilte han ut diverse malerier. Med ironiserende distanse fremstiller maleriene løsrevne hjerter, avkappede hoder og ben uten kropp. De fragmenterte legemsdelene er gjengitt som isolerte enheter, og kan bli tolket som metaforer for modernitet. Et annet aspekt er at disse motivene har tydelige referanser til malerier av den franske romantikeren Théodore Géricault.
Både Ransve og Svein Bolling approprierer kunstverk av andre kunstnere til bruk i egen kunst. Men det finnes en forskjell mellom Ransve og Bolling. Ransve innpasser det lånte materialet fullstendig, mens Bolling lar lånene stå tydelig frem som frittstående sitater.
Andre kunstnere, som for eksempel Marianne Bratteli, Unni Askeland og Vebjørn Sand, varierer i sin malerier mellom kopiering, visuelle sitater og integrering av en annen malers stil og motiver.
Edvard Munch er den norske kunstneren som oftest blir appropriert av både norske og internasjonale kunstnere.
Opphavsrett
Still-fotografi av Gina Lollobrigida som dronningen av Saba, fra filmen Salomon og Saba, 1959. Spa-badekarets krumme vegg er utstyrt med rosetter og figurer som er appropriert fra nylig utgravde palasser i Iran. Lollobrigidas måte å strekke ut benet på viser til amerikanske western-filmer.
Roy Lichtenstein har i maleriene Girl with Ball, Mr. Bellamy og Step-on Can with Leg appropriert teknikk og motiver fra tegneserier og illustrasjoner i aviser og tidsskrifter, samt reklame.
Victorine Meurant poserer i drakt som mannlig matador, olje på lerret, 165,1x127,6 cm., malt av Édouard Manet i 1862. Den kvinnelige modellens måte å stå på er hentet fra italiensk renessansekunst, bakgrunnen i maleriet er lånt fra bilder av Francisco de Goya. Kvinnens sko er helt uegnet for tyrefektning. Manets maleri er et eksempel på modernistisk ironi, men kan også bli tolket innenfor begrepet appropriasjon.
Catharina, olje, lakk, collage på plate, 200,2x180,2 cm., malt av Marianne Bratteli 1989. Figurens oppstilling viser til en figur i Las Meninas (1656) av Diego Velázques; ansiktet består delvis av en påklistret illustrasjon av ansiktet til den aktuelle personen i maleriet til Velázques.
Nasjonalmuseet, Oslo.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
Virksomheten til flere kunstnere som har appropriert andres verk, har ført til uenighet om opphavsrett. Beskyldninger om plagiat har blitt behandlet i rettsapparatet i flere land.
Of all the gin joints of all the towns in the whole world she walks into mine, akryl på lerret, 200x230x3,5 cm., malt av Unni Askeland i 2008. Tittelen er en replikk i filmen Casablanca (1942) med Ingrid Bergman og Humphrey Bogart i hovedrollene. Askeland har appropriert en av scenene i filmen, det vil si et still-fotografi fra filmen.
Fra utstillingen «Andy Warhol – after Munch», Munchmuseet 2018. To av Edvard Munchs mest kjente motiver, Madonna og Selvportrett med knokkelarm, er appropriert av Andy Warhol.
Motivet i dette fotografiet fra 1981 er et nærbilde sett skrått ovenfra av en ung kvinne som sitter i vridd stilling på et tregulv. Kvinnen har foldeskjørt og hvit bluse, noe som kan minne om en skoleuniform. Håret er vått og fingrene med de velpleide neglene har røde spor etter et voldelig sammenstøt. Rommet (eller verandaen) ligger i mørke, men sterkt lys, muligens fra frontlyset på en bil, streifer ansiktet og blusen. Dette er ikke et øyeblikksbilde, men et nøye iscenesatt fotografi, hvor kunstneren Cindy Sherman spiller rollen som den fiktive unge kvinnen. Shermans kreative fremgangsmåte er å appropriere motiver fra maleri, film og ukeblader. Det er også tilfellet her. Til og med det brede formatet, 61x122 cm., henviser til den typen fotografiske bilder som ofte danner midtsidebilder, som kan rives ut, i ukeblader. Dette fotografiet tilhører serien The Centerfolds. Shermans overordnede hensikt er å vise hvordan bilder i massemediene virker på den enkeltes forståelse av verden og egen selvforståelse.
Cindy Sherman/Nasjonalmuseet, Oslo.
Lisens:
Begrenset gjenbruk, Vernet verk
Covering Hannah (1987 Grand National), Buick Regal 1987-modell dekket av et fotografisk trykk (vinyl print) av en ung og naken kvinne. Kunstneren Richard Prince har hentet nakenbildet fra Playboy (eller lignende publikasjon) i den hensikt å understreke bilen som et objekt for mannens begjær. Richard Prince stiller med denne appropriasjonen (bil og trykk) spørsmål ved hva som er originalt og kunstnerisk autentisk.
dalbera from Paris - Richard Prince (Fondation Francois Pinault, Venise).
Lisens:
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Barthes, Roland (2004). Forfatterens død og andre essays. Red. ved Carsten Meiner. København: Gyldendal
- Benjamin, Walter (1991). Kunstverket i reproduksjonsalderen. Essays om kultur, litteratur, politikk. Innledning ved Torodd Karlsten. Oslo: Gyldendal
- Bourriaud, Nicolas (2015). Postproduction. Culture as Screenplay. How Art reprograms the World. New York: Lukas & Sternberg
- Crimp, Douglas ed. (1977). Pictures, an exhibition of the works of Troy Brauntuch, Jack Goldstein, Sherrie Levine, Robert Longo, Philip Smith. New York: Artists Space
- Crimp, Douglas (1993). On the Museum´s Ruins, with Photographs by Louise Lawler. Cambridge, Mass., London: MIT Press ("Appropriating Appropriation", 1982, s. 126-137)
- Evans, David ed. (2009). Appropriation. London: Whitechapel Gallery
- Foster, Hal, Krauss, Rosalind, Bois, Yve-Alain, Buchloh, Benjamin H.D., Joselit, David (2016). Art since 1900. Modernism, Antimodernism, Postmodernism. London: Thames & Hudson
- Krauss, Rosalind E. (1985). The Originality of the Avant-Garde and other Modernist Myths. Cambridge, Mass.: MIT Press
- Nyaas, Tone Lyngstad ed. (2013). Munch by Others. Stockholm: Arvinius + Orfeus
- Sanders, Julie (2016). Adaptation and Appropriation. London: Routledge
- Shore, Robert (2017). Beg, Steal & Borrow. Artists against Originality. London: Laurence King Publishing
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.