Amoritter var et semittisk-talende folk i det gamle Midtøsten. Betegnelsen amoritter stammer fra Det gamle testamentet og Tanakh. Den akkadiske betegnelsen er amurrum (sumerisk mar.tu), og denne brukes på babylonske og assyriske inskripsjoner. I babylonske innskrifter kalles hele Syria/Palestina for «amorittenes land».
engelsk amorites
Man går ut fra at de tidlige amorittene levde som småfenomader eller halvnomader i det nordøstlige Syria allerede i siste delen av steinalderen, som i Midtøsten var fra cirka 4000–3300 fvt. Første gang amorittene nevnes i skriftlige kilder er i forbindelse med den akkadiske kongen Naram Sins (cirka 2254–2218 fvt.) kamp mot halvnomadiske stammer som forsøkte å trenge inn i Mesopotamia. De innvandrende amorittene skal ha deltatt i lokale stridigheter, og etter hvert fått feste i flere byer, som Ebla, Karkemish og Aleppo. Det viktigste vitnesbyrdet om amorittenes store makt og innflytelse er høykulturen i Mari.
De amorittiske byene hadde murer, palasser og templer. Økonomien var en blandingsøkonomi med høyproduktive jordbrukslandsbyer kombinert med husdyrhold. Amorittene hadde også handelsforbindelser med mange land i området.
Under de akkadiske kongene (cirka 2390–2200 fvt.) i Mesopotamia ble mange av byene i Syria ødelagt, men mange amoritter hadde allerede bosatt seg i sentrale deler av Mesopotamia. Her grunnla de flere nye kongedynastier. Etter hvert tok amorittiske konger makten i Babylon. Den mest kjente er kong Hammurabi. Den gammelbabylonske perioden mellom cirka 2000 og 1550 fvt. kalles derfor ofte amorittisk tid.
I løpet av senbronsealderen (cirka 1400–1200 fvt.) gikk den opprinnelige amorittiske befolkningen helt opp i lokalbefolkningen i Mesopotamia, og det amorittiske språket, som var vestsemittisk, ble etter hvert erstattet med akkadisk. Amorittisk ble aldri et skriftspråk.
I Syria kom amorittene under overherredømme av det hurrittiske Mitanni-riket på 1500-tallet fvt. Langs kysten, mellom Ugarit og Byblos, hadde de likevel en viss selvstendighet i et område kalt Amurru. Både hettittene og egypterne hadde overherredømme over Amurru i perioder. Amurru skal ha opphørt å eksistere som eget folk i forbindelse med de såkalte havfolkenes erobringer av store områder langs kystene av Syria og Kanaan på 1300–1100-tallet fvt. Enkelte forskere i vår tid mener at Bibelens jebusitter kan ha vært amoritter.
Amorittene, deres bakgrunn og bosetningsmønster har også vært av stor interesse for bibelforskere. Bibeltekstene nevner amorittene mer enn 80 ganger og i mange sammenhenger. I første Mosebok (10,16) hevdes det for eksempel at amorittene var etterkommere av Kanaan, en av Kams sønner. I mange bibeltekster brukes også amoritter som en betegnelse på den kanaaneiske befolkningen generelt. De fremstilles gjennomgående som israelittenes fiender. Det gis et inntrykk av at amorittene var bosatte i fjellandet på begge sider av Dødehavet (femte Mosebok 1,7 og 3,8). Innenfor den retningen av bibelvitenskapen som mener at patriark-fortellingene handler om historiske personer og hendelser, har det vært vanlig å hevde at Abraham og hans familie kan nedstamme fra amorittene. Man har blant annet pekt på at flere israelittiske navn og skikker kan ha sitt opphav blant amorittene.
Innenfor vår tids bibelforskning og arkeologi finnes flere ulike oppfatninger rundt israelittenes bakgrunn. De fleste anser ikke lenger fortellingene om israelittenes forfedre og formødre som historiske i ordets moderne betydning. Det samme gjelder fortellingene om utvandringen fra Egypt (eksodus) og erobringen av Kanaan under Josva.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.