Amalekitter, stamme eller gruppe av stammer som omtales i Det gamle testamentet og Tanakh. Amalekittene skal ha holdt til i det sydlige Kanaan, Negev- og Sinaiørkenen. Bibeltekstene fremstiller amalekittene som den første og verste fienden israelittene møtte på sin lange ferd fra Egypt til landet Kanaan.
Bibeltekstene har ulike versjoner av hvem amalekittene var. «Amalek-landet» nevnes allerede i forbindelse med fortellingene om Abraham (1. Mosebok 14,7). Ifølge en annen tekst nedstammet amalekittene fra Jakobs bror Esau, og var en undergruppe av edomittene (1. Mosebok 36, 9–12). Men deres rolle blir først viktig i fortellingene om utvandringen fra Egypt.
Bare noen måneder etter at Moses og israelittene er unnsluppet fra Egypt, og allerede før de kommer til Sinai-fjellet, blir de angrepet av amalekittene i Refidim. Men Josva og hans menn klarer å beseire dem, mens Moses står på en haug med gudestaven (Guds stav) i hånden. Deretter uttaler israelittenes gud, Jahve, at amalekittene skal utryddes fra jorden (2. Mosebok 17,8–16). Dette påbudet gjentas i 5. Mosebok 25, 17–19.
Ifølge bibeltekstene skal amalekittene likevel gjennom århundrene gang på gang ha forsøkt å trenge inn på israelittenes område. Hver gang blir de til slutt beseiret. (Under kong Saul i 1. Samuelsbok 15,20; under kong David i 2. Samuelsbok 8,12). Ifølge 1. Krønikebok 4,42–42 ble de endelig beseiret under kong Hiskia på 700-tallet fvt.
Moderne forskning og nyere teorier om Det gamle Israels fremvekst, har ført til at bibeltekstenes fremstilling av utvandringen og bosettingen i Kanaan ikke lenger anses for å være historiske i ordets moderne betydning. Kampene mot amalekittene kan ikke bekreftes gjennom ikke-bibelske kilder. For svært mange mennesker har fortellingene likevel ikke mistet sin betydning.
Siden tidlig tid har amalekittenene vært et symbol på israelittenes fiender, og de omtales ofte i den rabbinske litteraturen. Også den jødiske rettslærde, filosofen og legen Maimonides inkluderte det å huske hva amonittene hadde gjort, og å beseire dem, som tre av rabbinsk jødedoms 613 bud (mitzvot). Vår tids rabbinere mener imidlertid at disse budene ikke kan praktiseres bokstavelig, fordi man ikke lenger kan fastslå hvem som er amalekitt i bibelsk betydning.
Innenfor den jødiske retningen, hasidisme, representerer Amalek ikke bare et oldtidsfolk, men hver enkelt menneskes indre fiende: ondskap, avgudsdyrkelse, kynisme, egoisme og så videre. Å «bekjempe Amalek» innebærer da det å kjempe mot sine dårlige egenskaper.
Men betegnelsen «amalekitt» brukes innenfor jødisk tradisjon også som en betegnelse på personer og folkegrupper som ikke nedstammer fra et oldtidsfolk i Midtøsten, men som har vært ansett som det jødiske folkets fiender opp gjennom historien. Innenfor enkelte jødiske kretser omtales både antisemitter og ulike fiender av staten Israel i dag ofte som «vår tids amalekitter». Begrepet “amalekitt” kan da få en politisk betydning.
Kommentarer (2)
skrev Åse Hellenes Rødøy
Hei!
Under "amalekittene", bibeltekstene, står det i forbindelse med slaget i Refidim at Moses holdt gullstaven oppe under slaget, - med støttende hjelp. Men staven til Moses var vel ikke av gull? Hvor finnes i tilfelle belegg for det? Jeg mener det må være gjeterstaven han brukte da han gjette buskapen i Midian.
svarte Bente Groth
Hei, og tusen takk for kommentaren.
Du har helt rett, her har nok skriveprogrammet endret “gudestaven" (eller Guds stav) til gullstaven, og uten at jeg har sett det. Jeg retter med en gang.
Hilsen Bente Groth (fagansvarlig)
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.