a-mål – Store norske leksikon

Kartet viser utbreiinaga av nordleg og sørleg e-mål og det sørvestlandske a-målet.

Kartet viser utbreiinaga av nordleg og sørleg e-mål, og det sørvestlandske a-målet.

Av Martin Skjekkeland, 2015/Hallfrid Christiansen, 1969.

Lisens: CC BY SA 3.0

A-mål er dialektar der infinitiv av verb og svake hokjønnsord i ubestemt form eintal endar på -a.

Geografisk område

Det som i dialektgeografien blir kalla a-mål, ligg på Sørvestlandet i Noreg. Det blir difor kalla det sørvestlandske a-målet. Området strekker seg frå Lista i Vest-Agder og vest- og nordover til Indre Sogn, sjå kart.

Særtrekk i a-målet

Kjennemerket på a-mål er at infinitiv av verb og svake hokjønnsord i ubestemt form eintal endar på -a: å vera, å kasta, ei veka, ei visa. Dette var ordgrupper som i norrønt hadde trykklett -a i endinga (i utlyd). I a-målet har opphavleg trykklett -a halde seg i mest alle stillingar. Namnet a-mål i høve til e- mål byggjer likevel på vokalutviklinga i infinitiv og svake hokjønnsord ubestemt form eintal.

A-målet har som nemnt a-ending i ord som: å kasta, å veta, ei gryta, ei veka og så bortetter. I tillegg finn ein endinga -a i adjektivformer som den stora kyrkja, det stora fjedle og i adverb som heima, idla, mesta, fudla, jedna, lika og andre. I nokre ord finn ein -a som bindevokal i samansette ord: hestalort, bygdasnakk, badnavogn, julaby og så bortetter.

Ei anna tyding av a-mål

Hovuddefinisjonen på a-mål er at infinitiv og svake hokjønnsord endar på -a. Men a-mål kan også bli brukt om dialekter som har -a i bestemt form eintal av sterke hokjønnsord, som den snora, den sola (i motsetnad til i -mål)

Les meir i Store norske leksikon

Fagansvarleg for Norske dialekter

Martin Skjekkeland

Professor emeritus, Universitetet i Agder