Riftdalen, som regnes som arnestedet for det moderne mennesket, går gjennom Zambia, og flere av menneskenes forfedre holdt til i Zambia. Det er funnet primitive steinredskaper etter tidlige hominider, som er rundt to millioner år gamle. Det er også funnet opptil 400 000 år gamle pigmenter, som kan ha blitt brukt til kroppsmaling eller hulemalerier, i nærheten av Lusaka.
De eldste tegnene på moderne mennesker i Zambia er 25 000 år gamle. Området var befolket av sanfolk, som var jegere og samlere, da de første bantuene kom på 300-tallet, og frem til 1200-tallet kom bantuer i flere bølger øst- og nordfra, under det som kalles den store bantuekspansjonen. Bantuene drev jordbruk og lagde redskaper av jern og kobber. Sanfolket ble assimilert eller fordrevet.
Den første europeeren som kom til området, var den portugisiske oppdageren Francisco de Lacerda i 1798. På midten av 1800-tallet reiste den skotske misjonæren David Livingstone på en rekke ekspedisjoner i det sørlige og østlige Afrika. I 1855 ble Livingstone den første europeer som så fossen de lokale kalte Mosi-oa-Tunya («den tordnende røyken»). Livingstone døpte fossen Victoriafallene, etter den britiske dronning Victoria.
I 1888 forhandlet British South Africa Company til seg mineralkonsesjoner for et stort område nord for Zambezi av Lozi-høvdingen Litunga. British South Africa Company, ledet av den britiske kolonisten og forretningsmannen Cecil Rhodes, fikk i 1889 i oppdrag av den britiske dronningen å administrere området nord for Limpopo-elven, dagens Zimbabwe og Zambia.
I 1895 fikk området offisielt navnet Rhodesia. Det som i dag er Zimbabwe ble kalt Sør-Rhodesia, mens området nord for Zambezi ble delt inn i Nordvest-Rhodesia og Nordøst-Rhodesia. I 1911 ble de to områdene slått sammen til kolonien Nord-Rhodesia, og i 1923 overlot British South Africa Company administrasjonen av kolonien til Storbritannia.
I 1953 ble Nord-Rhodesia slått sammen med Sør-Rhodesia og Nyasaland (dagens Malawi), som den halvautonome Føderasjonen av Rhodesia og Nyasaland.
Den afrikanske nasjonalismebølgen som skylte over Afrika på 1950-tallet nådde også Nord-Rhodesia, der frigjøringskampen først ble ledet av Harry Nkumbala og hans African National Congress (ANC) og senere også Kenneth Kaunda og United National Independence Party (UNIP). I 1962 ble det holdt valg, der afrikanere fikk flertall i det rådgivende rådet i Nord-Rhodesia. Rådet vedtok at Nord-Rhodesia skulle trekke seg fra føderasjonen, krevde fullt indre selvstyre og en ny grunnlov.
Føderasjonen ble oppløst 31. desember 1963, og i 1964 ble det holdt valg, der Kenneth Kaunda ble valgt til statsminister. 24. oktober 1964 ble Nord-Rhodesia til den uavhengige republikken Zambia, med Kaunda som president. I 1973 innførte han ettpartistyre, med UNIP som eneste lovlige parti.
Zambia støttet kampen mot det hvite mindretallsstyret i Sør-Rhodesia, som i 1965 hadde erklært seg som en selvstendig stat med navnet forkortet til Rhodesia, noe som førte til at Rhodesia stengte grensen i 1973.
Økonomisk hadde den unge nasjonen en treg start. Lav utdanning blant befolkningen, dårlig utbygget infrastruktur og konflikter i nabolandene bidro til at den økonomiske utviklingen gikk sakte. Etter at Zambia ble et demokrati med flere partier i 1991 og økonomien etter hvert ble åpnere, har landet fått fortgang i økonomien.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.