Warszawapakten

Josef Stalin hadde strammet grepet kraftig og undertrykkende både innen Sovjetunionen og landene han kontrollerte i Øst-Europa etter andre verdenskrig. Det er klare indikasjoner på at han planla ytterligere innstramninger og muligens fornyelse av den store terroren fra slutten av 1930-tallet før han døde i 1953. Stalins etterfølgere praktiserte i utgangspunktet et kollektivt lederskap, hvor Nikita Khrusjtsjov etter hvert tok over som den udiskutable lederen.

Det var stort sett enighet i det nye kollektive lederskapet at Stalins skarpt undertrykkende politikk hadde virket mot sin hensikt, og hvis den fortsatte, kunne den på sikt true kommunistpartiets maktmonopol. Blant annet hadde antall fanger i det sovjetiske arbeidsleirsystemet (Gulag) på rundt to millioner aldri vært høyere. De nye lederne begynte etter hvert å frigi mange av fangene, noe som ble starten på det såkalte tøværet i Sovjetunionen.

Utenrikspolitisk la det nye lederskapet fram doktrinen om fredelig sameksistens og fredelig kappestrid mellom øst og vest. På tross av endringen av retorikken og politikken, vurderte fortsatt de sovjetiske lederne det internasjonale systemet til å være dominert av vestlige kapitalister og grunnleggende fiendtlighet mot Sovjetunionen. Ledernes grunnholdning var at de fortsatt var i en intens konkurranse med vesten til et av systemene hadde vunnet.

Khrusjtsjov skjønte fort at Sovjetunionens brutale økonomiske utbytting og undertrykkelse av landene i østblokken (Sovjetunionen kjøpte for eksempel polsk kull til en tiendedel av prisen på verdensmarkedet) måtte endres. Khrusjtsjov gjenopprettet derfor forbindelsen med Jugoslavia, en forbindelse som hadde blitt brutt da Stalin hadde forsøkt å drepe lederen av landet, Tito, fordi denne ikke ville underordne seg Sovjetunionen. Videre fikk Khrusjtsjov i 1955 undertegnet en fredsavtale med Østerrike (som hadde vært okkupert på samme vis som Tyskland), som førte til at sovjetiske tropper ble trukket ut av landet.

Mens Khrusjtsjov og det nye sovjetiske lederskapet trodde de kunne reformere seg til et fortsatt hegemoni i Øst-Europa, var følelsen langt fra gjensidig i de okkuperte landene. Opptøyer i både Polen og Ungarn i 1956 beviste snart det motsatte. I begge land ble Moskva-tro kommunister avsatt og erstattet med mer reformvillige lokale kommunister.

I Polen ble Władysław Gomułka (1905–1982) innsatt, mens Imre Nagy tok over i Ungarn. Mens Gomułka innførte reformer, holdt han fast på kommunistpartiets maktmonopol, og sist, men ikke minst lovet han Khrusjtsjov at Polen ville forbli i Warszawapakten. Til tross for dette klarte Gomułka bare på nippet å forhindre en sovjetisk invasjon av Polen. Imre Nagy utlyste frie valg og trakk Ungarn ut av Warszawapakten, og dermed utfordret han grunnsteinene i sovjetisk Øst-Europa-politikk. Resultatet ble som forventet; Sovjetunionen invaderte Ungarn og slo opprøret ned på den mest brutale måten.

Warszawapakten var dermed blitt et effektivt instrument for å opprettholde sovjetisk kontroll i Øst-Europa. Moskva ville i ettertid tolerere en viss grad av indre reformer og liberalisering i regionen, så lenge landenes maktmonopol i form av det lokale kommunistpartiet forble uendret, og medlemskapet i Warszawapakten ble opprettholdt.

Paradoksalt nok førte dette likevel på sikt til en viss liberalisering av Øst-Europa. I forhold til Stalins politikk var nå den sovjetiske kontrollen over Øst-Europa svekket og avhengig av samarbeidet med lokale eliter, som bare utførte Moskvas vilje så lenge de fryktet sovjetiske represalier. En enda viktigere konsekvens på lengre sikt, var at i det store og hele forsvant den grove sovjetiske utnyttelsen av Øst-Europa. I stedet begynte Sovjetunionen å subsidiere landene i Øst-Europa for å unngå ytterligere politisk uro, slik at landet med den svakeste økonomien, Sovjetunionen, betalte for de sterkere og mer velutviklede økonomiene i Øst-Europa.

Etter krisene i Ungarn og Polen var fortsatt Warszawapakten et nyttig redskap for sovjetiske ledere. Som et mottrekk til USAs president John F. Kennedys blokade av skipstrafikken til Cuba under Cubakrisen i 1962, ble Warszawapakt-landene satt i full militær beredskap, inkludert atomvåpen i Sovjetunionen.

Undertrykkelsen av Polen og Ungarn i 1956 hadde skaffet Sovjetunionen et pusterom med tanke på uro i Øst-Europa. Under den såkalte Prahavåren i 1968 eksperimenterte lederskapet i det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet med politisk liberalisering, også til den grad å tillate et flerpartisystem og derved gi opp kommunistpartiets maktmonopol. Dette var selvsagt en rød linje som lederne i Moskva ikke kunne tillate ble krysset. Warszawapakt-landene, dirigert av Sovjetunionen, med mer eller mindre symbolske bidrag fra de andre medlemmene i pakten (med unntak av Romania), invaderte derfor Tsjekkoslovakia 21. august 1968. Invasjonen var vellykket i den forstand at det knuste reformene i Tsjekkoslovakia og bidro til fortsatt sovjetisk kontroll, men økonomisk var den kostbar for Sovjetunionen som måtte pumpe stadig større summer inn i landene i Øst-Europa som «bestikkelser» for å forhindre mer politisk uro.

Sovjetunionen mobiliserte også styrker mot Polen i 1981, for å forhindre de gryende politiske reformene i landet. Etter dette mistet Warszawapakten mer og mer betydning, særlig fordi Sovjetunionen ikke lenger var i stand til å modernisere Warszawapakt-landenes styrker militært.