Waldemar Christopher Brøgger

Brøgger vokste opp i Christiania (Oslo), hvor faren drev eget boktrykkeri som spesialiserte seg på akademiske og vitenskapelige trykkarbeider. Dette gav en verdifull bakgrunn for unge Waldemar Christopher, som ble dimittert til examen artium fra Christiania katedralskole i 1869 og tok anneneksamen ved universitetet året etter.

Brøgger begynte å studere realfag med zoologi. Han fikk et reisestipend i 1871 og kvitterte med sin første vitenskapelige avhandling, Bidrag til Christianiafjordens Molluskfauna (1872).

Høsten 1876 ble Brøgger amanuensis ved Universitetets mineralkabinett og i 1878 ble han universitetsstipendiat.

I 1881 mottok han kallelse til professoratet i geologi og mineralogi ved Stockholms Högskola. Da han tiltrådte høsten 1882, fantes det lite der, verken vitenskapelig utstyr, samlinger eller bibliotek, men han utviklet snart et moderne og velutstyrt mineralogisk institutt. Som eminent lærer samlet han også omkring seg lovende elever både fra Sverige og nabolandene Finland, Danmark og Norge. I 1886 fikk han tilbud om et professorat ved universitetet i Uppsala, men takket nei, blant annet fordi han håpet det skulle åpne seg muligheter hjemme i Norge.

Høsten 1888 døde professor Kjerulf, og to år senere kunne Brøgger overta det ledige professorat ved Universitetet i Kristiania. Også her måtte han bruke mye av sin tid til å bygge opp et moderne vitenskapelig mineralogisk institutt og organisere undervisningen i mineralogi og geologi, og han fikk god bruk for sitt organisasjonstalent.

I 1917 fikk han, etter søknad, avskjed fra professoratet for helt å kunne vie seg til sin forskning og arbeidet med organiseringen av norsk vitenskap.

Det første betydelige hovedverk fra Brøggers hånd var et paleontologisk arbeid, Om Paradoxidesskifrene ved Krekling (1878), som på en mønstergyldig måte tok for seg den eldre kambriske fauna og satte den i sammenheng med funn fra andre land. Senere kunne han med rette hevde overfor amerikanske geologer at han for lengst hadde lagt til rette den riktige plassering av den eldste kambriske fauna i Nord-Amerika (Om alderen af Olenelluszonen i Nordamerika, 1886).

Samtidig med at han publiserte flere rent mineralogiske arbeider, fortsatte han sine paleontologiske studier og utgav i 1882 Die silurischen Etagen 2 und 3 im Kristianiagebiet und auf Eker. Her tok han for seg lagfølgen i øvre kambrium og laveste ordovicium, beskrev en rekke nye arter av fossile dyregrupper og gav viktige bidrag til trilobittenes utviklingshistorie. Resultatene kom til å bli et argument i debatten om utviklingslæren, for Brøgger påviste svakheter i argumentene som mange paleontologer, blant annet den kjente franske paleontologen Joachim Barrande, hadde fremført mot denne.

I dette arbeidet gir Brøgger seg også i kast med detaljstudier av foldningstektonikken og kontaktmetamorfosen av de sedimentære bergartene ved varmepåvirkningen fra de fremtrengte bergartssmelter på dypet. Også her viser han en fremragende innsikt: Han beskriver omdanningen i ulike bergarter, lag for lag inn mot grensen til dypbergartene.

Brøgger hadde mange verv ved universitetet, blant annet som dekan ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet i 1899–1902 og 1907–1911 og formann i Det akademiske kollegium i 1902.

I 1906 ble han valgt til universitetets første rektor, og virket i denne stillingen fra 1907 til 1911. På denne tiden stod universitetet overfor omfattende utbyggingsoppgaver, hvor Brøgger kom til å spille en sentral rolle: Han var formann i byggekomiteen for Universitetets aula, som skulle stå ferdig til universitetets 100-årsjubileum 1911, og det var på hans forslag at Universitetsbibliotekets nye bygning (innviet 1913, nå Nasjonalbiblioteket) ble lagt ved Drammensveien istedenfor på Tullinløkka, som opprinnelig tenkt.

Brøgger bidro også sterkt til at de naturhistoriske museene på Tøyen ble reist i årene 1910–1917. Tomten for museene lå på et område som kong Frederik 6. hadde gitt i 1812 med tanke på at det norske universitetet skulle bygges ut nettopp her. Da det nye Geologisk museum ble åpnet for publikum 1920, var det naturligvis Brøgger som holdt åpningstalen. Han hadde allerede gjennom mange år gjort store innsamlinger i inn- og utland, og han hadde kjøpt og byttet til seg et rikt materiale som kom museet til gode. Ikke minst skaffet han museet mange mineral- og bergartsprøver ved å tilby byttesamlinger fra oslofeltet.

Brøgger var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi). I Videnskapsakademiet var han preses i 1915–1923, deretter vekselsvis preses og visepreses til 1935, da han ble valgt til æresmedlem.

Brøgger mottok mange ordener og æresbevisninger som erkjentlighet for sin innsats. Allerede i 1895 var han blitt utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Kommandør ble han i 1902, og i 1911 fikk han storkorset.

Han innehadde også en rekke andre ordener, blant annet storkors av Finlands Vita Ros’ orden og den prøyssiske Kroneorden og kommandørgraden av den svenske Nordstjärneorden, den italienske Kroneorden og den franske Æreslegionen.

For sine store vitenskapelige arbeider mottok han en rekke utmerkelser, blant annet:

• Wallmarkska priset (1890) fra Kungl. Vetenskapsakademien i Stockholm
• Murchison-medaljen (1891) fra The Geological Society (London)
• Wollaston-medaljen (1911) fra The Geological Society (London)
• den første Gunnerus-medaljen i gull (1927) fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab

Han var æresdoktor ved universitetene i Cambridge, Glasgow, Heidelberg, Oxford, Stockholm og Uppsala, og

Han var æresmedlem av Det norske Studentersamfund, Det Kongelige Selskap for Norges Vel og Det norske geografiske selskap foruten en lang rekke utenlandske vitenskapelige selskaper.

I 1907 hedret studentene ham med sin høyeste orden, Griseordenens storkors.

• Bidrag til Christianiafjordens Molluskfauna. Indberetning til det akademiske Collegium om en i Sommeren 1871 foretagen Rejse, i NMfN 19, 1872, s. 103–145
• Jættegryder ved Christiania (sm.m. H. Reusch), København 1874
• Vorkommen des Apatit in Norwegen (sm.m. H. Reusch), i Zeitschrift der Deutschen geologischen Gesellschaft 27, 1874, s. 646–702 (omarb. utg. Norske Apatitforekomster, i NMfN 25, 1880, s. 255–300)
• Fossiler fra det Trondhjemske, i NMfN 21, 1876, s. 95–107
• Paradoxidesskifrene ved Krekling, i NMfN 24, 1878, s. 18–88
• Die silurischen Etagen 2 und 3 im Kristianiagebiet und auf Eker. Ihre Gliederung, Fossilien, Schichtenstörungen og Contactmetamorphosen, 1882
• Spaltenverwerfungen in der Gegend Langesund–Skien, i NMfN 28, 1883, s. 253–419
• Om alderen af Olenelluszonen i Nordamerika, i Geologiska Föreningens i Stockholm Förhandlingar 8, 1886, s. 182–213
• Über die Bildungsgeschichte des Kristianiafjord. Ein Beitrag zum Verständnis der Fjord- und Seebildung in Skandinavien, i NMfN 30, 1886, s. 99–231
• Die Mineralien der Syenitpegmatitgänge der südnorwegischen Augit- und Nephelinsyenite, Leipzig 1890
• Lagfølgen paa Hardangervidda og den saakaldte «høifjeldskvarts», Norges geologiske undersøgelse 11, 1893
• Die Eruptivgesteine des Kristianagebietes (1. Die Gesteine der Grorudit-Tinguait-Serie, VSK Skr. I 1894 nr. 1, 1894, 2. Die Eruptionsfolge der triadischen Eruptivgesteine bei Predazzo in Südtyrol, VSK Skr. I 1895 nr. 7, 1895, 3. Das Ganggefolge des Laurdalits, VSK Skr. I 1897 nr. 6, 1897, 4. Das Fengebiet in Telemark, Norwegen, VSK Skr. I 1920 nr. 9, 1921, 5. Der grosse Hurum-Vulkan, DNVA Skr. I 1930 nr. 6, 1931, 6. Über verschiedene Ganggesteine des Oslogebietes, DNVA Skr. 1932 nr. 7, 1932, 7. Die chemische Zusammensetzung der Eruptivgesteine des Oslogebietes, DNVA Skr. I 1933 nr. 1, 1933)
• Fridtjof Nansen 1861–1893 (sm.m. Nordahl Rolfsen), København 1896
• Norges geologi, i N. Rolfsen og E. Werenskiold (red.): Norge i det nittende Aarhundrede, 1900, s. 1–32
• Om de senglaciale og postglaciale nivaaforandringer i Kristianiafeltet, Norges geologiske undersøgelse 31, 1901
• Strandliniens beliggenhed under stenalderen i det sydøstlige Norge, Norges geologiske undersøgelse 41, 1905
• Die Mineralien der südnorwegischen Granit-Pegmatitgänge (1. Niobate, Tantalate, Titanate und Titanoniobate, VSK Skr. I 1906 nr. 6, 1906, 2. Silikate der Seltenen Erden (Y-reihe und Ce-Reihe) (sm.m. J. Schetelig og Th. Vogt), VSK Skr. I 1922 nr. 1, 1922)
• Kristianiafeltet. Rektangelkart (sm.m. J. Schetelig), 1917
• Fridtjof Nansens fond og de dermed forbundne fond til videnskapens fremme, 1896–1921, 1921
• Geologisk oversiktskart over Kristianiafeltet (sm.m. J. Schetelig), 1923
• On several Archäan rocks from the south coast of Norway (1. Nodular granites from the environs of Kragerø, DNVA Skr. I 1933 nr. 8, 1934, 2. The South Norwegian Hyperites and their Metamorphism, DNVA Skr. I 1934 nr. 1, 1935)
• Essexitrekkens erupsjoner. Den eldste vulkanske virksomhet i Oslofeltet, Norges geologiske undersøkelse 138, 1933

En fullstendig bibliografi utarbeidet av W. P. Sommerfeldt, finnes i Ved W. C. Brøggers bortgang, 1940, s. 55–105.

Brøgger var en flittig bidragsyter i aviser og populærvitenskapelige tidsskrifter, og han var medarbeider i første utgave av Salmonsens store illustrerede Konversationsleksikon. I praktverket Norge i det nittende Aarhundrede (1900) skrev han innledningskapitlet om landets geologi, en fremragende, allsidig og populært skrevet oversikt.

• geologi
• paleontologi
• zoologi
• mineralogi

• Hestmark, Geir: Vitenskap og nasjon: Waldemar Christopher Brøgger 1851-1905, 1999
• Sommerfeldt, W.P.: «W.C. Brøggers liv, bibliografisk fremstillet» i Norsk geologisk tidsskrift 20 (1940), 199-249
• Ved W.C.Brøggers bortgang: gravferd og minnemøte, utgitt av Det norske videnskaps-akademi i Oslo, 1940