Victor de Sabata

De Sabata ble født i Trieste og vokste opp i Trieste og Milano. Faren var musikklærer og moren amatørmusiker. De Sabata fikk pianotimer fra han var fire år gammel, og skal ha begynt å skrive musikk som seksåring.

De Sabata studerte piano, fiolin, direksjon og komposisjon ved Giuseppe Verdi-konservatoriet i Milano i 1901–1911.

De Sabata skrev operaen Il macigno, som ble satt opp på La Scala-operaen i 1917. Han spilte i orkester under Arturo Toscaninis ledelse, og denne oppfordret ham sterkt til å gjøre dirigentkarriere.

I 1918 ble han sjefdirigent på operaen i Monte Carlo, en stilling han hadde til 1929. Her fremmet han en rekke av samtidens operaer. Han uroppførte Barnet og trolldommen av Maurice Ravel i 1925, og ble berømmet av komponisten.

I denne tiden begynte han også å dirigere konserter, blant annet med Santa Cecilia-akademiets orkester i Roma. Han dirigerte første gang i USA i 1927, i en konsert med Cincinnati Symfoniorkester hvor han var erstatning for Fritz Reiner.

De Sabata dirigerte første gang på La Scala-operaen i 1922. Han ble fast engasjert fra 1929, og overtok i 1930 som førstekapellmester etter Arturo Toscanini. Engasjementet begynte med en konflikt, da de Sabata ble fornærmet over den negative mottakelsen av hans eget orkesterverk Tusen og en natt. Men Toscanini overtalte ham til å fortsette, og de Sabata forble sjefdirigent ved La Scala til han ble rammet av sykdom i 1953.

Forholdet til Toscanini kjølnet snart, da de Sabata villig samarbeidet med Benito Mussolini og fascistene.

Ved La Scala dirigerte de Sabata både italiensk og tysk repertoar, ikke minst Giuseppe Verdi og Richard Wagner. Han ledet forestillinger med Kirsten Flagstad på La Scala: Tristan og Isolde i februar 1947 og april 1948, og Valkyrien i april 1949.

De Sabata sa fra seg stillingen på grunn av hjertesykdom i 1953. Hans siste planlagte prosjekt ble erstattet av en oppsetning av Medea av Luigi Cherubini med Maria Callas og med Leonard Bernstein som dirigent.

Parallelt med stillingen på La Scala hadde de Sabata en omfattende karriere som gjestedirigent.

Fra 1936 ledet han forestillinger på Wiener Staatsoper. I 1939 dirigerte han Tristan og Isolde ved Festspillene i Bayreuth; han var da den eneste ikke-tyskspråklige dirigenten som hadde dirigert her utenom Toscanini.

De Sabata ble gjestedirigent ved en rekke ledende orkestre i Europa og USA, blant annet Wienerfilharmonien, Berlinfilharmonien, Chicago Symfoniorkester og New York-filharmonien.

Han dirigerte ved Toscaninis begravelse i Milano i 1957, men hadde da trukket seg tilbake.

De Sabatas få plateinnspillinger har vært samleobjekter. Mest berømt, og i stadig distribusjon, er referanseinnspillingen fra 1953 av Tosca av Giacomo Puccini med Maria Callas for selskapet EMI.

De Sabatas egen musikk er ikke ofte spilt, men dirigenter som Lorin Maazel og Riccardo Chailly har hatt enkelte symfoniske dikt, med titler som Juventus (1919) og Gethsemani (1925), på konsertprogrammene.

De Sabatas barnebarn Isabella er gift med engelske dirigenten John Eliot Gardiner.

• musikk i Italia