Sommeren 1944, mens slaget om Normandie pågikk («D-dagen»), ble oppussing av Vestvollen for alvor vurdert igjen. 24. august, etter at tyskernes front i vest hadde brutt sammen og de allierte inntok Paris, ga Hitler ordre om å reaktivere forsvarslinjen og fortsette byggearbeidene. Til oppgaven satte Organisation Todt inn over 41 000 mannskaper, for det meste Reichsarbeitsdienst-personell og utenlandske tvangsarbeidere. Tyskernes militære besettelse av festningsverkene begynte 8. september.
Den amerikanske 1. armé nådde Vestvollen ved Aachen 2. oktober 1944. Amerikanerne brøt raskt gjennom første forsvarslinje der og erobret byen innen 21. oktober. Motstanden amerikanerne møtte ved Vestvollen bidro, kombinert med forsyningsproblemer, til at den hittil raske fremrykkingen deres nærmest stoppet opp. De hardeste kampene langs forsvarslinjen fant sted i Hürtgenwald like mot sør, fra 6. oktober. Den amerikanske 6. armé slo hull i Vestvollen ved Saarlautern (i dag Saarlouis) og satte seg fast på vestsiden av elven Rur innen 6. desember. Enda lenger sør, i Lorraine, nådde den amerikanske 3. armé Vestvollen 15. desember 1944, mens den amerikanske 7. armé og franske 1. armé nærmet seg grensen lengst i sør. Dagen etter ble de videre amerikanske fremstøtene forstyrret av den tyske Ardenneroffensiven og deretter, fra 31. desember, av den tyske motoffensiven med kodenavn Operasjon Nordwind i Alsace-Lorraine. Begge offensivene endte i tyske nederlag. Lengre tid gikk likevel før de amerikanske armeene gjenvant sin opprinnelige utgangsposisjon og fikk omgruppert styrkene. Innen 8. februar 1945 kunne deres angrep på Vestvollen gjenopptas, på et tidspunkt da tyske byggearbeider der fortsatt pågikk.
Under fremrykkingen forsøkte amerikanske tropper helst å omgå bunkerne når de fant disse besatt av tyskerne, en strategi som ofte lyktes siden tallrike andre bunkere viste seg å være ubemannede. Ved direkte angrep på bunkeranleggene tok amerikanerne i bruk artilleri, selvdrevne kanoner, stridsvogner og panserjagere i stor skala, for med det å garantere et kraftig overtak i artilleri. Dette ble kombinert med infanteri som nyttet rakettkastere, flammekastere og forskjellige sprengladninger.
Operasjonene ble tidkrevende fordi anleggene da måtte slås ut ett om gangen. Flyangrep hadde liten virkning mot slike betongkonstruksjoner. Forsvarsverkene langs Vestvollen hadde en bevæpning forankret i 1930-tallets militærstrategiske tenkning og våpenteknologi. Panservernkanonene hadde ikke kaliber større enn 37 millimeter, og bunkeranleggene var ikke tilrettelagt for å sette opp kraftigere skyts. Kampkjøretøyene som dominerte slagmarken fra høsten 1944 hadde langt tykkere panser og kraftigere kanoner. Stilt overfor disse, og infanteri utstyrt med bærbare panservernvåpen og eksplosiver, fremsto Vestvollen som en forsvarsløsning akterutseilt av krigens teknologiske utvikling.
Kampene om Vestvollen strakte seg fra Kleve til Saar. 10. februar 1945 brøt amerikanske styrker gjennom i Hürtgenwald og hadde innen syv dager full kontroll over området. En avgjørende seier inntraff da de erobret en bro over Rhinen ved Remagen 7. mars, for med det å åpne det vestlige Tyskland for invasjon. Forsvarerne begynte etter dette å forlate de gjenværende forsvarsverkene. 20. mars, dagen etter amerikanernes erobring av Saarbrücken, falt den siste delen av Vestvollen som tyskerne fortsatt holdt.
De allierte unngikk å angripe de sørligere delene av forsvarslinjen, hvor Rhinen fulgte den tysk-franske grensen som et naturlig hinder foran Vestvollen. En fortsatt tysk bemanning av Vestvollen her ble imidlertid overflødig ettersom det franske 1. armékorps krysset Rhinen nord for Karlsruhe. Fra dette utgangspunktet angrep franskmennene og erobret i løpet av april 1945 det sørvestlige hjørnet av Tyskland.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.