Vågå kirke

Vågå kirke ligger i tettstedet Vågåmo i Ottadalen. Kirkestedet er gammelt. Den tidligere kirken var en enskipet stavkirke som var oppført på 1100-tallet. Bare de rikt dekorerte vest- og sørportalene er bevart. Etter reformasjonen ble Vågå hovedkirke i området.

Den opprinnelige stavkirken ble ombygd til korskirke i bindingsverk av Werner Olsen. Den fikk laftet sakristi og klokkestøpul noe senere. Ifølge regnskapet for 1626–1627 hadde han arbeidet med kirken i to år, og spiret var kommet på plass. Kirken kan ha blitt innviet kort tid etter.

Den laftede klokkestøpulen består av et underbygg og en inntrukken overdel. Støpulens alder er usikker, men den kan være samtidig med kirken. I 1657 hadde man «Giordt en Stie op til Klocken». Den øverste delen av støpulen er senere blitt noe redusert.

Vågå kirke er en korskirke med relativt korte tverrarmer. Den er orientert på vanlig måte, med koret i den østre korsarmen. Foran den vestre enden av skipet er det et våpenhus. På nordsiden av koret er det et sakristi, og over korsmidten er det en takrytter. Til kirken hører en laftet støpul (eksternt klokketårn) som også er fra 1600-tallet.

Veggene i skipet og koret er bygd med en bindingsverkslignende konstruksjon med stående veggbord. I veggene er det flere gjenbrukte deler fra den tidligere stavkirken, blant annet veggplankene med blindarkader i vestveggen i skipet. Gavlene er kledd med liggende bord. I kirkerommet har nok veggene vært panelt fra begynnelsen.

Slik Vågå kirke står i dag, gir kirkerommet et godt inntrykk av interiøret på 1600-tallet. Viktig for inntrykket er både stolpene som understøtter takrytteren, og de bevarte delene av inventaret. Dette har alltid vært et lyst og åpent kirkerom.

Alteret er en enkel trekonstruksjon som kan være opprinnelig. På alteret har det ligget en duk, og på framsiden har det hengt et alterklede. I en inventarliste fra 1675 inngår «1 Röe Sarses alterklede» og «1 dreils alterdug».

Det er usikkert om kirken hadde altertavle de første årene. Den eksisterende tavlen ble laget av «billed Sniidern Johannis Laursen» i 1675 og ble malt i 1677 av «Contrafeyeren Peder Joenssen». Foran alteret kom det tidlig et knefall.

Mye av altersølvet ble sannsynligvis overført fra den tidligere kirken. I en inventarliste fra 1675 er det «1 Sölf Kalch och disch forgyldt Vden och inden» og «2 messing liussestager med 3 Piber paa huer». I kirken er det en kalk av senmiddelaldersk type, som ble omarbeidet av en sølvsmed i Christiania i 1771.

Til kortjenesten hadde presten messeskjorte og messehagel. I inventarlisten fra 1675 inngår også «1 nye Sort flöyels Messehagel med It Kaars paa af Sölf Galuner». Samme år ble det betalt for nøkkel til en kiste som kirkens ornamenter ble oppbevart i.

På korveggene er det malte dekorasjoner med motiver fra Det gamle testamentet. Dekorasjonene er fra 1692 og skal etter tradisjonen være utført i 1685 av sognepresten Henning Sigvardssøn Munch (1646–1695). I tillegg til å være prest var Munch maler og kobberstikker. Hans sønn, Eggert Munch, ble også en kjent maler. Motivene er til dels malt med kobberstikkene i Matthäus Merians bibel som forlegg. Dekorasjonene er utført med sort kontur på hvitmalt plankevegg med himmelpartier malt i lyseblått.

I kirken er det oppbevart lokket til en barnekiste som ble fint dekorert av Munch.

I 1758 fikk kirken korskille dekorert med akantus, skåret av Eistein Kjørn. Henning Munch har malt Syndefallet på korets nordvegg (1691), sønnen Eggert Munch De fem kristne dyder.

I koret var det stoler for presten og for superintendenten og prosten når de visiterte kirken. Prestestolen står fremdeles på nordsiden av koråpningen. I tillegg har det vært en plass for klokkeren. Koret har et maleri fra 1668 som viser den korsfestede Jesus, og et krusifiks fra 1200-tallet.

Utformingen av det opprinnelige skillet mellom koret og skipet er usikker, men det kan ha vært av vanlig type med vegger av dreide spiler. Det eksisterende korskillet skal være laget av Jakob Sæterdalen i 1793. Over åpningen står initialene til Christian 5. (1670–1699).

Ved kirkesalget i 1720-årene ble Vågå kirke solgt til allmuen. Ved en besiktigelse i 1740 var kirken i god stand. I 1758 fikk altertavlen ny omramming, skåret av Østen Kjørn. I 1771 kom det en ny disk av sølv. På en tegning av Gerhard Schøning fra 1770-årene, der kirken er sett fra nord, er det relativt små vinduer i veggene og spon på taket.

I 1826 var det planer om å oppføre en ny kirke, men det synes å ha blitt med en oppussing av interiøret. I 1840-årene fikk kirken dessuten nye vinduer. Noe senere kan kirkerommet ha blitt hvitmalt. I 1860 ble gravkjelleren ødelagt av en oversvømmelse. Skifertekkingen på sakristiet og støpulen kan være fra slutten av 1800-tallet.

I 1909–1914 ble det foretatt en omfattende restaurering av kirken under ledelse av arkitekt Heinrich Jürgensen (1871–1953). I denne forbindelse ser gulvet ut til å ha blitt lagt om. Hetten på takrytteren ble dessuten sponkledd.

I 1962 ble den innvendige hvitfargen på veggene, himlingen og den øvre delen av stolpene fjernet. Samtidig fikk deler av inventaret i kirkerommet sine opprinnelige farger tilbake. I 1969 ble votivmaleriet i koret fra 1668 restaurert. I 1970-årene ble gulvet og fundamentet satt i stand. I 1995 ble krusifikset restaurert.

• Vågå
• kirke
• stavkirke
• kristendommens historie i Norge