Utstein kloster

Utstein kloster ligger så vidt skjermet for storhavet, og beliggenheten ved leia mellom Stavanger og Karmsundet gjorde denne utposten til et strategisk viktig sted. Allerede på 900-tallet hadde det vært kongsgård på Utstein, og Utstein var i kongelig eie frem til Magnus Lagabøter skjenket anlegget, med en påbegynt kirke, til augustinerordenen en gang mellom 1263 og 1280.

Klosterkirken har rektangulært skip og et tilsvarende kor som uvanlig nok er like stort som skipet. De to hovedrommene er adskilt av et sentraltårn. Tårnfoten har en portal til klostergården i sør. I den tykke sørmuren er det også en vindeltrapp til loftet og en liten celle. Skipet har bare vestportal, mens koret har en åpning mot munkenes nattrapp på sørsiden.

Av de om lag 30 klosteranleggene vi hadde i middelalderens Norge, er St. Laurentiusklosteret på Utstein det best bevarte. Bygningene ble reddet fordi lensherrens fogder benyttet dem som bolig etter reformasjonen. På 1500-tallet var husene i dårlig forfatning, men på begynnelsen av 1600-tallet ble de reparert og siden er de holdt i hevd. Kirkens kor og midttårn har hele tiden vært i bruk, men skipet forfalt etter reformasjonen og sto uten tak til 1957.

I perioden 1900–1904 ble kirkens kor og tårn restaurert under ledelse av arkitekt Johan Meyer. De ombygde klosterfløyene var bolig for familien Schanche frem til 1933. Da de solgte anlegget til forløperen for Stiftelsen Utstein kloster, begynte planleggingen av tilbakeføringen fra herregård til de opprinnelige klosterfunksjonene. Arbeidet ble utført etter Gerhard Fischers planer i perioden 1950–1965.

Anlegget er ganske sterkt restaurert, men bortsett fra klosterets vestfløy, som er bygget uten at arkitekt Fischer hadde særlige spor å gå etter, er tilbakeføringen gjennomgående godt fundert. Klostrenes romplan er dessuten så vidt ensartet at man kan overføre mye fra bedre bevarte anlegg.

Kirkerommet har en ren atmosfære. Det er uvanlig lyst til å være en norsk middelalderkirke. Vinduene er ikke utvidede, men både skip og kor har forholdsvis store, gotiske grindverksvinduer. Koret og tårnfoten har dessuten lys kalkslemming.

Kirkens bygningshistorie er omdiskutert. Gerhard Fischer mente at midttårnet er bygget på murene til det gamle koret og at dagens kor er føyet til senere. Ut fra stilhistoriske studier av grindverksvinduene og anleggets forhistorie som kongelig kapell, er det derimot grunn til å tro at dagens kor utgjorde første byggetrinn og at midttårnet ble bygget som et vesttårn med kongegalleri. Den rundbuede åpningen med klebersteinsomramming over korbuen er i så fall åpningen til den kongelige gallerietasjen. Da augustinerne overtok hadde de bruk for hele koret. De bygget derfor til et skip for lekbrødre og besøkende vest for tårnet.

Korets tre kryssribbehvelv og vinduenes grindverk peker mot bergensgotikken. Vestportalen og portalen øst i klostergården, som begge er flyttet fra kirkens første byggetrinn, ligner svært på portalene i fransiskanerkirken i Bergen og Avaldsnes kirke på Karmøy. Kongskirken på Avaldsnes er et parallelt eksempel på bergensgotikkens nedslag.

Døpefonten er smykket med klassiske palmetter og må være om lag 100 år eldre enn dagens kirke. Det antas at den har blitt flyttet fra Olavsklosteret i Stavanger. Det ble nedlagt omtrent samtidig med at Utstein kloster ble opprettet, og dets eiendommer overført til Utstein. Om norske klostre hadde døpefonter på 1100-tallet er imidlertid usikkert. Ingen andre fonter med tilknytning til norske klostre er bevart. Utstein kloster hadde ingen funksjon som sognekirke i katolsk tid som skulle tilsi at det var behov for døpefont. En annen og mer nærliggende mulighet når det gjelder fontens herkomst er Sørbø kirke, bare fem kilometer fra Utstein.

For øvrig er det middelalderske inventaret gått tapt i branner som gjennom tidene har rammet klosteret. Altertavle, prekestol og benker er laget omkring 1620 i renessansestil. Svært mange av områdets kirker fikk nytt utstyr på denne tiden. Altertavlen ble modernisert med barokkinnramming på 1700-tallet.

Selv om de fleste munkene gjennom Utsteins historie var fromme menn, har vi bare nærmere kjennskap til dem som kom i skade for å bryte kirkens regler. I diplomer fra 1333–1334 hører vi at abbed Eirik hadde en høyættet kvinne som frille, at han hadde stukket unna klosterets verdisaker til sin egen familie og at klosterets skriftefar ble prylt til han røpet hva brødrene hadde skriftet. I 1515 gikk det enda hardere for seg, da biskop Hoskuld Hoskuldsson anklaget abbed Henrik for kjetteri. Det endte med at biskopen seilte til Utstein med en hær. Der brøt han seg inn i klosteret om natten og tok med seg matvarer og verdisaker, samt abbeden selv. Kirkefreden gjaldt altså ikke for kirkens egne menn.

Klosteret er restaurert etter arkitekt Gerhard Fischers planer (1965). Det er ført opp en ny vestfløy, og over søndre korsgang er taket gjenreist med opprinnelig vinkel. Kirkens vestvindu er rekonstruert, og skipet har fått tak. Alt interiør er restaurert og satt i stand slik at bygningene nå fungerer som møtested for blant annet gudstjenester, konserter, seminarer og kongresser.

• kloster
• Norge i høymiddelalderen
• Norge i senmiddelalderen
• kristendommens historie i Norge

• Utstein kloster

• Haug, Eldbjørg, red. (2005): Utstein kloster – og Klosterøys historie