Tyrkias befolkning

Tyrkerne er et folk med en meget sammensatt etnisk bakgrunn etter de mange erobringer og vandringer gjennom tidene. Over 90 prosent av befolkningen er regnet som tyrkere, men statistikken er imidlertid basert på språktilhørighet. Som tyrkere regnes de som har tyrkisk som morsmål. Kurdere er den største etniske minoriteten i Tyrkia, og utgjør mellom 12 og 15 millioner. De lever over hele Tyrkia, men har sitt kjerneområde i øst og sørøst. I det sørøstlige Anatolia finnes en arabisk minoritet (1,4 prosent). I grensestrøkene mot Georgia og Armenia lever mindre grupper av tsjerkessere, georgiere, armenere og lasere (se lasisk). De største byene, særlig Istanbul, har jødiske og armenske minoriteter.

Etniske minoriteter har hatt en hard skjebne i Tyrkia. Nær 2,5 millioner armenere, det største folkeelementet i det tyrkiske Armenia, ble fordrevet eller massakrert i tiden 1894–1915, se artikkelen Det armenske folkemordet. Det er anslagsvis 60 000 armenere i Tyrkia (2022). Den greske minoriteten har vært sterkt forfulgt på grunn av fiendskapet mellom Hellas og Tyrkia. Ved freden med Hellas i 1923 ble over en million grekere tvangsflyttet til Hellas i utveksling med tyrkere derfra.

Befolkningstettheten er i gjennomsnitt 110,2 innbyggere per kvadratkilometer (2021). Bosetningen er nært knyttet til de topografiske forhold, jordsmonn og nedbør, og er høyest konsentrert i europeisk Tyrkia, og i de fruktbare dalførene og lavlandet langs Svartehavet, Marmarasjøen og Egeerhavet. Dette området, som til sammen omfatter omtrent en fjerdedel av landets areal, har over halvparten av landets befolkning. Anatolias innland, særlig Armenias høyland, er tynt befolket.

Særlig etter 1950 har det foregått en forskyvning av befolkningen fra landsbygda til byene. 77,5 prosent av befolkningen lever i urbane strøk (2023). Antall innbyggere i storbyområdene i de tre største urbane strøk er: Istanbul 15,8 millioner, Ankara 5,4 millioner og Izmir 3,1 millioner (2023). Den rurale befolkningen er imidlertid i stor grad konsentrert i landsbyer som kan være temmelig store.

Særlig i perioden 1960–1970 emigrerte mange fra Tyrkia, de største gruppene dro til Vest-Tyskland og Saudi-Arabia. Det var primært arbeidssøkende menn som dro, dernest deres familier. Midt i 1980-årene regnet man med at over en million tyrkiske menn (2,5–3 millioner med familiemedlemmer) midlertidig oppholdt seg i utlandet. Dette var bortimot ti prosent av Tyrkias yrkesaktive mannlige befolkning. Flere mottakerland for tyrkisk arbeidskraft har siden den tid innført innvandringsrestriksjoner, og arbeidsvandringen er gått noe ned. Netto utvandring utgjør nå 1,53 per 1000 personer (2023).

Offisielt språk og morsmål for over 90 prosent av befolkningen er tyrkisk (Tyrkia-tyrkisk). I det østlige og sørøstlige Tyrkia finnes en betydelig minoritet (cirka sju prosent) som taler det iranske språket kurdisk. Videre tales arabisk i grensetraktene til Syria og Irak. Forskjellige kaukasiske språk tales av små grupper over hele landet etter innvandring fra Kaukasia på 1800-tallet. Gresk og armensk snakkes av ganske små grupper, hovedsakelig i Istanbul. Jødene i Istanbul (cirka 50 000) forsøker fremdeles å holde sitt morsmål ladino i hevd.

Den tyrkiske staten har siden 1920-årene vært sekulær, men 99,8 prosent av befolkningen er muslimer. De fleste er sunni-muslimer, men det finnes også sjia-muslimer. Islam er en stadig viktigere faktor i samfunnslivet. Etter folkemordet på armenerne i 1915 og deportasjonen av den greske befolkningen i 1923, utgjør de kristne og jødene nå bare 0,2 prosent av innbyggerne.

• Tyrkia
• Tyrkias historie
• Tyrkias samtidshistorie

• CIA World Factbook: Turkey
• World Bank Data: Turkey