Tormod Vågen

Vågen voks opp i Uskedalen i Kvinnherad med foreldre som var aktivt med i det kristne arbeidet i bygda. 14 år gamal vart han sjølv ein vakt kristen. Hausten 1920 vart han elev ved Framnes Ungdomsskule i Kvam i Hardanger.

Året etter vart han opptatt ved Fjellhaug misjonsskule ved Kristiania, som Det norske lutherske Kinamisjonsforbund (frå 1950 Norsk Luthersk Misjonssamband) dreiv. I 1925 tok han lærarskuleeksamen. Etter at han var ferdig på misjonsskulen våren 1926, las han til examen artium på latinlina på eitt år, og i 1931 tok han teologisk embetseksamen ved Menighetsfakultetet.

I 1936 overtok Vågen som generalsekretær i Kinamisjonsforbundet. På få år etablerte NLM nytt misjonsarbeid i Etiopia (1948), Hong Kong (1949), Japan (1949), Tanganyika (Tanzania) (1950) og Taiwan (1952), etter at Kina vart stengt for kristen misjon omkring 1950. Både utfasinga av arbeidet i Kina og etableringa av dei nye misjonsfelta sette store krav til generalsekretæren. Også NLMs arbeid i Noreg vokste sterkt i etterkrigstida. I tillegg til den store forkynnarverksemda NLM dreiv rundt i bedehusa, kom reising av leirstader og nye skular.

Vågen skreiv rundt 15 bøker, mellom anna andaktsbøker, oppbyggelege bøker, misjonsbøker og teologiske bøker. Her skal berre nemnast andaktsboka I Kongens nærleik, Når øst og vest møtes, Ved kjelda, Hans fotspor gjennom Israels land og hans Fortolkning til Lukas-evangeliet. Vågen skreiv i tillegg til bøkene mange artiklar om kyrkjelege emne i forskjellige blad og tidsskrift.

Vågen fekk mange tillitsverv. I 1938 var han utsending for Norsk Misjonsråd til Internasjonalt Misjonsråds misjonskonferanse i Tambaram, India. Under den andre verdskrigen vart han medlem av Den Midlertidige Kirkeledelse etter arrestasjonen av Ludvig Hope. Han var medlem i Direktoratet for Norsk Utviklingshjelp, av styret for Indiafondet, av styret for Vårt land og i fleire andre styre og råd.

Vågen hadde eit lågkyrkjeleg grunnsyn med vektlegging på det allmenne prestedømet og nådegåvene. Han la vekt på at misjonsorganisasjonane og lekfolket måtte arbeide fritt i høve til kyrkja sin embetsstruktur, men ville gjerne halde på folke- og statskyrkjeskipnaden. Den hadde etter hans meining mykje å seie for oppsedinga og for å nå flest mogeleg menneske med kristen forkynning.

• Barnekårs ånd, Bergen 1932
• I livets vår (bokmål og nynorsk), Bergen 1933
• I Kongens nærhet gjennom Det nye testamentet (bokmål og nynorsk), Bergen 1936
• Når øst og vest møtes, 1939
• Syt ikkje, men bed og ten, Bergen 1940
• Dåpen, Misjonskurset brev 19, 1944
• Kallet frå Etiopia, 1948
• Sol på skyggesiden, Bergen 1952
• Ved kjelda, Bergen 1954
• Hans fotspor gjennom Israels land, Bergen 1956 (svensk utg. Hässleholm 1957)
• Afrika – hvorhen?, Bergen 1960
• Ropet frå Asia, Bergen 1961
• Langs livsens veg, Bergen 1963
• Brevet til menigheten i Filippi. En innledning, fortolkning og studieplan, 1965
• Sol og solflekker i sollandet, Bergen 1965
• Fortolkning til Lukas-evangeliet, 1969

• kristen misjon
• lekmannsrørsla
• Norsk Luthersk Misjonssamband
• misjonær

• Hvem er hvem 1968
• H. Mæhlum (red.): Tormod Vågen. Minneord og taler, Bergen 1970
• A. Aarflot: biografi i Norsk biografisk leksikon 1, bd. 17, 1975
• E. Kjebekk: Verden for Kristus, 1991
• J. Tungland: Tormod Vågen på kallets veg, 1994