Three Mile Island

Kraftverkets to reaktorer ble levert av det amerikanske industriselskapet Babcock & Wilcox Inc. Reaktor 1 er en trykkvannsreaktor og har en netto elektrisk ytelse på 819 MWe. Denne reaktoren er fremdeles i drift og regnes i dag for å være en av de mest effektive kjernereaktorene i USA. Etter ulykken i 1979 ble reaktoren stengt, men den ble åpnet for en forsiktig opptrapping av produksjonen i 1985. Etter 1989 har kapasitetsfaktoren gjennom hele driftsperioden vært 93,2 prosent. Årlig produksjon av elektrisk energi er i gjennomsnitt 6,7 TWh.

Reaktor 2 var av samme konstruksjon som reaktor 1, men med en noe høyere ytelse. Kommersiell produksjon ble innledet 30. desember 1978, bare tre måneder før den fatale ulykken inntraff. Etter ulykken ble denne reaktoren stengt ned.

28. mars 1979 oppsto det en mindre feil i den sekundære kjølekretsen i reaktor 2. Feilen førte i første omgang til at temperaturen i den primære kjølekretsen begynte å stige. Dette utløste en automatisk avstenging av reaktoren. På dette tidspunktet sviktet en avlastningsventil som ikke lukket seg slik den skulle, noe som heller ikke ble vist på instrumentpanelet. Dermed rant mye av kjølevannet i den primære kjølekretsen ut. Restvarmen, som fortsatt utvikles en tid etter at reaktoren stenges, ble da ikke ledet bort og forårsaket i stedet en ukontrollert oppheting av reaktorkjernen.

Driftspersonalet klarte ikke å stille den riktige diagnosen og reagerte feil på den plutselige avstengingen av reaktoren. Det førte til at temperaturen og trykket i reaktoren steg i flere døgn, med fare for at hele reaktortanken kunne eksplodere. Dessuten ble det frigjort radioaktive gasser inne i reaktorkjernen, men mesteparten av dette ble tatt hånd om og holdt innesperret av reaktorinneslutningen. Noe av gassen ble sluppet ut til omgivelsene, men først etter at den ble kanalisert gjennom partikkelfiltre, som fjernet de fleste radionuklider. Konsekvensene for omgivelsene ble derfor små, og det ble ikke konstatert helsemessige skader i kjølvannet av ulykken.

Etter hvert fikk man etablert en nødkjøling av reaktorkjernen, og etter cirka en måned var reaktoren erklært nedkjølt. Det innebærer at kjølevannet nå holder en temperatur på under 100 °C, at det har et atmosfærisk trykk og at fortsatt kjøling kan skje med naturlig sirkulasjon uten bruk av mekaniske pumper. Det viste seg nå at selve reaktortanken var intakt, men innvendig ødelagt av at rundt en tredel av brenselstavene var smeltet ned.

Oppryddingsarbeidet tok ti år og kostet nesten en milliard dollar. Hendelsen ble gradert til 5 på INES-skalaen.

Ulykken ble i ettertid gjenstand for en grundig etterforskning som avdekket alvorlige svakheter ved sikkerheten ved datidens kjernekraftverk. Selv om mange av sikkerhetstiltakene fungerte som forventet og forhindret at store mengder radioaktivitet ble sluppet ut til omgivelsene, var ikke driftspersonalet tilstrekkelig trent til å forstå tvetydigheten i det kompliserte samspillet som i en slik situasjon oppstår mellom menneske og maskin. Hendelsen var på mange måter et resultat av uventede vekselvirkninger mellom flere feil i et komplekst system.

Kjernekraftindustrien tok lærdom av ulykken og iverksatte en rekke tiltak for å bedre sikkerheten. Ulykken førte likevel til at kjernekraftens anseelse ble alvorlig svekket, særlig i USA, og ansporet til økt skepsis mot bruk av kjernekraft i energiforsyningen. I ettertid ble utbyggingen av en rekke nye kjernekraftverk utsatt eller avviklet.

• kjernekraft i USA
• kjernekraftverk
• kjernekraftsikkerhet
• kjernefysisk nedsmelting
• kjernekraftulykker