Teater i Latvia har i stor grad sin bakgrunn i amatørteater, som var vanlig både i byene og på landet på 1800-tallet. Det første profesjonelle teateret bygde på så vel tysk som russisk teater. For eksempel har Deutsches Theater i Riga eksistert siden 1700-tallet, og her har det blitt fremført både drama og opera. Dette teateret ble et forbilde for utviklingen av et teater med latvisk nasjonalspråk.

Det russiske teateret i Riga ble grunnlagt i 1883 og hadde Moskva Kunstnerteater som sitt forbilde og Stanislavskij-metoden som ideal. Men også mer teatrale russiske regissører påvirket utviklingen av et latvisk teater.

Latviskspråklig teater

Det første latviske teateret i Riga stod helt fra slutten av 1800-tallet som uttrykk for ønsket om å etablere en latviskspråklig kultur. Den første blomstringstiden kom i 1890-årene, med komedier fra landlivet og fra konflikten mellom by og land. Europeisk dramatikk ble også spilt.

Det nye latviske teater ble grunnlagt i 1902, og senere kom Rigas nye teater (Jaunais Rigas teatris), som satte varige spor etter seg med sin sosiale problematikk og sin naturalistiske spillestil. Teaterets virksomhet ble avbrutt av første verdenskrig. I 1919 ble to nye statlige teatre grunnlagt i Riga: operaen Sovjetlettland og Det statlige akademiteater.

Det latviske dramateater spilte en stor rolle etter at Latvia igjen ble en del av Sovjetunionen i 1940. Både under selvstendighetstiden mellom de to verdenskrigene og senere har Stanislavskij-metoden fortsatt å spille en viktig rolle i latvisk teater. Det ble oppført så vel vestlige som russiske klassikere.

Etter uavhengigheten

Etter frigjøringen fra Sovjetunionen i 1991 var teateret først gjennom en krise. Teaterinteressen i landet er imidlertid stor, og i og med bruddet med Sovjet-tiden har man kunnet spille et helt nytt repertoar. Stiliserte uttrykksformer i en nærmest postmoderne retning har fått utfolde seg, blant annet på det som i dag heter Riga nye teater. Rituelle uttrykksformer har også kommet inn i dagens latviske teater, som har vist seg svært dynamisk.

Latvisk teater har tradisjonelt sett vært et psykologisk-realistisk teater mer enn at det har bygd på stiliserte uttrykksformer. Den mest sentrale latviske teaterregissøren siden 1990-tallet og inn på 2000-tallet har vært Alvis Hermanis, (1965–), som også er internasjonalt kjent, både som operaregissør og filmregissør. Oppsetningene hans har turnert i mer enn 40 land og på flere av de viktigste teaterfestivalen i Europa, som Den gyldne masken i Moskva og Avignon-festivalen i Frankrike. Han har mottatt mange priser, blant annet den tyske Konrad Wolf-prisen. Siden 1997 har han vært kunstnerisk leder for Rigas nye teater. I 2005 satte han opp Ice: Collective reading of a book with help of the imagination av russiske Vladimir Sorokin, et ironisk og sarkastisk stykke om rasismen i Europa i det 20. århundre. For Hermanis er teater den direkte, fysiske og energetiske kontakten mellom skuespillere og publikum.

Siden 2010 har det blitt eksperimentert mye med rom og publikumsdeltagelse, og teatret i Latvia har blitt mer stilisert og orientert mot dokumentarisme og interaktivitet. Et eksempel er regissøren Krista Burane, som i 2016 laget en interaktiv, dokumentarisk produksjon med tittelen Robezas (Grenser), der publikum var underveis med offentlig transport som ramme om forskjellige historier om innbyggernes opplevelse av grensesituasjoner der hvor bussen kjørte. Også latvisk og baltisk folklore har blitt brukt i forestillingene, blant annet i skuespilleren Inga Tropas (1985–) oppsetning av folkelegenden Gresslangens brud (Zalksa ligava) i 2020 ved Rigas nye teater.

Av unge dramatikere kan nevnes Karlis Krumins (1986–) og Ance Muizniece (1989–), en skuespiller som også skriver dramatikk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg