Sveriges politiske system

Statsoverhodet, kongen, spiller primært rollen som rikssymbol. Siden 1980 er det likestilling mellom menn og kvinner ved arveretten til tronen; kronprinsesse Victoria er dermed nummer én i arvefølgen. Kongen leder normalt ikke, og deltar heller ikke i, regjeringens offisielle møter, som tilfellet er i Norge og Danmark. Den svenske kongen spiller heller ingen aktiv rolle ved regjeringsskifter, som monarkene i de to andre skandinaviske land gjør, men leder likevel det konseljmøte hvor den nye regjeringen formelt utnevnes. Etter anmodning fra talmannen erklærer kongen, ved åpningen av et nytt riks(dags)møte, møtet for åpnet. Regjeringserklæringen er det statsministeren som leser opp.

Utøvende makt ligger hos regjeringen, som utgår fra, og er ansvarlig overfor den lovgivende forsamling, Riksdagen. Når en regjering går av, er det Riksdagens talman ('riksdagspresident') som konsulterer med partilederne og de tre visetalmän og på det grunnlag gir én i oppdrag å danne regjering. Riksdagen stemmer over den statsministerkandidat talmanen foreslår. Hvis et flertall godtar den foreslåtte kandidaten, velger hen de øvrige ministere og meddeler Riksdagen hvem disse er.

Riksdagen kan, med vanlig flertall, vedta mistillitsforslag mot regjeringen eller en enkelt statsråd. Hvis et mistillitsforslag vedtas, kan statsministeren, bortsett fra i de tre første månedene etter et valg, oppløse Riksdagen, skrive ut nyvalg og slik la folket avgjøre tillitsspørsmålet.

Den svenske regjeringen fungerer mer sentralisert enn den norske og danske, og et større antall saker avgjøres av en samlet regjering (i regeringssammanträde). Den svenske sentraliseringen viser seg også i at statsministerens kanselli er større, og spiller en mer strategisk og samordnende rolle, enn de tilsvarende organene i Norge og Danmark.

Nasjonalforsamlingen, Riksdagen, har (fra 1976) 349 medlemmer, siden 1994 valgt for fire år i allmenne valg etter forholdstallsmetoden (før 1994 var valgperioden tre år). 310 representanter velges direkte fra valgkretsene, mens 39 mandater fordeles som utjevningsmandater. Et parti må ha minst 4 prosent av stemmene i landet for å få utjevningsmandater. Hvis et parti ikke har 4 prosent av stemmene nasjonalt, men minst 12 prosent av stemmene i en enkeltkrets, kan det delta i mandatfordelingen i denne kretsen. Stemmerettsalderen er 18 år.

Riksdagen er organisert med en talman og tre visetalmän. Arbeidet fordeles på 16 komiteer med minst 15 medlemmer i hver. Riksdagen oppnevner i tillegg et rådgivende organ for behandling av utenrikssaker, utenriksnemnden, som møtes under kongens forsete.

• For sammensetningen av Riksdagen, se Riksdagsvalg i Sverige.

Det svenske partisystemet reflekterer i hovedsak de samme konfliktlinjene som det norske, men konflikter knyttet til fordelingsspørsmål og til statens rolle i økonomien har relativt sett spilt en noe større rolle i Sverige enn i Norge, samtidig som moralsk-religiøse og sosio-kulturelle spenninger har vært av mindre betydning i Sverige enn i Norge. Det sosialdemokratiske parti har stått sterkere i Sverige enn i nesten noe annet land, og det har preget politikken siden det parlamentarisk-demokratiske gjennombrudd i 1917. Ved valget i 2018 kom partiet for første gang under 30 prosent av stemmene, men det er fortsatt det ledende partiet. Det svenske partisystemet har blitt endret på 2010-tallet etter fremveksten av det populistiske Sverigedemokraterna, som ved de siste valgene har vært Sveriges tredje største parti og et parti som ingen av de etablerte partiene har ville samarbeide med.

Demokratiseringen og moderniseringen kom senere i gang i Sverige enn i Danmark og Norge, men da disse prosessene først kom i gang, skjøt de raskt fart. Fra tiden etter første verdenskrig og frem til 1960-årene gjennomgikk Sverige en raskere utvikling enn noe annet europeisk land. I løpet av de første par tiårene etter andre verdenskrig fremstod derfor Sverige som et modelland for mange andre: det hadde et stabilt demokrati, en omfattende velferdsstat og en offentlig regulert og «tøylet» kapitalisme. Siden 1980-årene har Sverige mistet mye av denne modellrollen.

Departementene i Sverige er mindre enn i Norge og fungerer mer som politikkutformende sekretariater for regjeringen enn som forvaltningsorganer. Den egentlige forvaltningen forestås i hovedsak av nokså uavhengige centrala ämbetsverk. Disse kan bare instrueres av regjeringen, ikke av den enkelte minister, men såkalte underhandsdirektiv spiller en viss rolle. Forvaltningen er i Sverige slik mer avpolitisert og byråkratisert enn i Norge. I de senere år er denne avpolitiseringen blitt forsterket for så vidt som en del statlige virksomheter, blant annet innen samferdselssektoren, er gjort om til aksjeselskaper (og vurderes delprivatisert).

Territorielt er Sverige delt inn i 21 län, hvert ledet av en regjeringsutnevnt landshövding. Landshøvdingen leder gjennom en länsstyrelse. De svenske statlige lokalstyreorganer er sterkere enn man finner dem i Norge. Länene er også, som de norske fylkene, egne politiske systemer, kalt regioner. Regionene ledes av et regionfullmäktige som velges i allmenne valg for fire år. Regionene har egen beskatningsrett; deres viktigste ansvarsområde er helsevesenet, kollektivtrafikken og regional utvikling.

Kommunene, som etter andre verdenskrig er redusert fra over 1000 til 290, er også egne politiske systemer, med valgte representanter (fullmäktige) og beskatningsrett. Siden 1976 kan innvandrere som har bodd minst tre år i Sverige, delta i lokal- og regionvalg.

Parallelt med länene er det også 25 landskap, som er en territoriell inndeling med aner langt tilbake. Da länene oppstod på 1600-tallet, mistet landskapene sine administrative funksjoner og har deretter først og fremst hatt symbolverdi. Imidlertid føler mange svensker mer tilhørighet til landskapet enn til de øvrige administrative inndelingene.

• Statsministre i Sverige
• Utenriksministre i Sverige
• Sveriges samtidshistorie
• Sverige – riksdagsvalg
• Sverige