Storbritannias politiske system

Ved Government of Ireland Act 1920 fikk Nord-Irland – de seks nordøstlige grevskap i provinsen Ulster på den irske øya – egen regjering, eget tokammerparlament og selvstyre i alle saker som ikke hadde «betydning for imperiet». Kongen var representert i Nord-Irland gjennom en guvernør. Guvernøren hadde den utøvende makt, men skulle rådes av parlamentarisk ansvarlige ministere. Parlamentsbygningen og nasjonalforsamlinen kalles Stormont etter bydelen i Belfast den ligger i.

Siden urolighetene («the troubles») begynte i 1968–1969 ble imidlertid det lokale selvstyret suspendert. Etter fredsavtalen i 1998 fikk Nord-Irland igjen en egen forsamling og en regjering. Selvstyret har flere ganger, i kortere og lengre perioder, vært suspendert som følge av at vilkår som ble satt i langfredagsavtalen ikke er blitt fulgt, sist fra 2022 til 2024.

• Les mer om Nord-Irlands historie.

Etter Labours valgseier i 1997 ble det avholdt folkeavstemninger i Skottland og Wales om indre selvstyre for riksdelene. I Skottland ble det klart flertall for å opprette et eget parlament, og det første parlamentet ble valgt i 1999. I Wales var entusiasmen noe mindre, og det walisiske representative organet fikk navnet «forsamling» (assembly). Både Skottland og Wales fikk i 1999 egne regjeringer med førsteministre.

I en folkeavstemning i 2011 stemte flertallet i Wales for å gi forsamlingen lovgivende makt på lik linje med det skotske parlamentet. I takt med økt overføring av lovgivende makt fra Storbritannias regjering til Wales endret forsamlingen offisielt navn i 2020, og heter nå Senedd cymru – det walisiske parlament.

• Les mer om konstitusjonelle forhold i Wales og konstitusjonelle forhold i Skottland.

Rettssystemet er sterkt nasjonalt preget og avviker på vesentlige punkter fra kontinentale rettsordninger. Grunnlaget for gjeldende rett er i stor utstrekning gammel sedvanerett, bygd på angelsaksiske og frankiske rettsforestillinger, og utformet og festnet ved domstolenes praksis, Common Law. Den opprinnelige sedvanerett er etter hvert blitt utfylt ved den billighetsrett (equity) som fra 1200-tallet ble utviklet gjennom kanslerretten. Særegent for engelsk rett er den avgjørende betydning som blir tillagt domstolenes avgjørelser. Store deler av gjeldende rett har sitt grunnlag i rettsavgjørelser. Ved avgjørelsen av et konkret rettsspørsmål er det ofte nødvendig å gjennomgå en rekke tidligere rettsavgjørelser i lignende saker. Den skrevne rett spiller først i nyere tid en mer fremtredende rolle, og det er vedtatt en rekke kodifikasjonslover.

Også den engelske domstolsordning og rettergangsmåte er i utpreget grad nasjonal. Medvirkning av legmenn i rettspleien i form av jury har sin opprinnelse i England.

Domstol i første instans i mindre sivile saker er County Courts. Større sivile saker går i første instans til High Court of Justice, som også er ankedomstol i visse saker. Ankedomstolen Court of Appeal (Civil Division) er ellers ankeinstans for dommer i County Court og i High Court.

Mindre straffesaker pådømmes i Magistrates' Courts, som normalt har tre ulønnede, ikke juridisk utdannede dommere. Nesten alle straffesaker blir avgjort her. I de større byene har imidlertid domstolen en juridisk dommer som enedommer. Egne ungdomsdomstoler behandler saker hvor lovovertrederen er under 17 år gammel. Det finnes cirka 150 Magistrates' Courts i England og Wales.

Mer alvorlige straffesaker behandles av Crown Court med jury. Denne domstolen og en avdeling av High Court er ankeinstanser for Magistrates' Courts. Anker fra Crown Court går til Court of Appeal (Criminal Division).

High Court, Crown Court og Court of Appeal utgjør til sammen Supreme Court. Tidligere hadde Overhuset en rettslig funksjon som øverste ankedomstol både for sivile saker og straffesaker, men denne ble gradvis ble innskrenket fra 1900-tallet. I 2009 ble høyesterett, Supreme Court, uavhengig av Overhuset.

Ved unionsakten i 1707 ble gjeldende rett og domsordning i Skottland uttrykkelig opprettholdt. Rettssystemet var den gang svært forskjellig fra det engelske, blant annet var påvirkningen fra romersk og kanonisk rett sterkt fremtredende, men for øvrig bygde rettsvesenet på sedvanerett, forskjellig fra den engelske Common Law. Senere har det foregått en tilnærming, særlig på grunn av den felles lovgivning.

Domstolsordningen i Skottland er helt forskjellig fra den engelske. Mindre strafferettslige overtredelser pådømmes i Justice of the peace court av en legdommer (justice of the peace). Den viktigste underordnede domstol er Sheriff Court, her presiderer en juridisk utdannet dommer (sheriff). Landet er delt i seks sheriffdømmer, som hver ledes av en dommer (sheriff principal) med overordnet juridisk og administrativt ansvar for sheriffdømmet. Sheriffs principal utnevnes av den britiske monarken. I sivile saker dømmer en sheriff i første instans, og dommen kan innankes for sheriff principal, i visse tilfeller direkte til den overordnede rett. I straffesaker har Sheriff Court en begrenset domsmyndighet. I småsaker dømmer sheriff alene, i større saker er det også jury.

Øverste domstol i sivile saker er Court of Session som har sete i Edinburgh. Domstolen er delt i et Outer House, som på en rekke områder dømmer i første instans, og et Inner House, som er ankeinstans for dommer i Outer House og Sheriff Court. Anker fra Inner House går til Overhuset i London. Øverste domstol i straffesaker er High Court of Justiciary, som består av dommere fra Court of Session. Den behandler alvorlige straffesaker i første instans og settes da med en dommer og jury, og den virker som ankedomstol og settes med minst tre dommere.

Rettsvesenet i Nord-Irland tilsvarer på mange måter det engelske. Etter delingen av øya Irland ble Nord-Irlands domstoler atskilt fra rettssystemet i Irland, og domstolene i Nord-Irland opererer også uavhengig fra resten av Storbritannia. Sivile og strafferettslige saker kan i siste instans ankes til britisk høyesterett, Supreme Courti London.

Det finnes i Storbritannia en rekke særdomstoler. Militære domstoler har jurisdiksjon over medlemmer av de væpnede styrker i hele Storbritannia, men de alvorligste forbrytelser begått av militære, pådømmes av vanlige domstoler.