Foreldre: Lege og tannlege Haakon Mehren (1910–38) og Solveig Marie Klaveness Bjerke (1908–55), adoptivfar: Einar Friis Jarøy (1912–).
Gift 1) 1964 med Tove Halvorsen (20.7.1938–), datter av universitetsdirektør Arne Halvorsen (1910–94) og Hjørdis Lydersen (1910–96), ekteskapet oppløst 1975; 2) 1979 med Siri Hjemdal (4.12.1951–), ekteskapet oppløst 1981.
Brorsønn av Martin Mehren (1905–2002).
Stein Mehren
Stein Mehren var en norsk forfatter, og en av nyere norsk litteraturs fremste lyrikere. Mehren er mest kjent for diktene sine, men han skrev også en rekke essays og artikler, samt romaner og skuespill. Han var i tillegg virksom som billedkunstner.
Mehren mottok en rekke litterære priser, blant annet Kritikerprisen i 1963 og Gyldendalprisen i 1981 og 2004.
Mehren var en original billedskapende dikter. Han karakteriserte selv sin lyrikk som «Kråkesølv»:
Jeg er vel en slags kråke
som stjeler blanke ting
fra språket.
Bildene i hans dikt kan ofte utvikles til myter eller mytiske fortellinger. Av og til bruker han også etablerte myter eller historiske fortellinger som bilde på elementære menneskelige egenskaper. I tillegg til bildene spiller sansninger og skildringer en sentral rolle i Mehrens diksjon, ikke minst naturskildringer. Men mange dikt er også episke, noen inneholder dialoger eller monologiske replikker. Erindringer og refleksjoner er bærende elementer, men Mehren bruker også resonnementer og en essayistisk stil. Han skrev dikt i svært ulike formater, noe som gjør hans rytmiske repertoar stort. Det fins tette, små, pregnante dikt på noen få linjer, men også lange episke dikt over mange sider, ofte om historiske emner eller skikkelser.
Mehren var en filosofisk skolert dikter. Han studerte filosofi ved Universitetet i Oslo og var en periode Arne Næss’ assistent. Hans diktning kan leses mot vidtfavnende intellektuelle referanser i den europeiske tenkningens historie, men man kan også lese hans dikt uten idéhistoriske tolkningsnøkler.
Aller mest kjent er Mehren kanskje som kjærlighetsdikter. Hans mest kjente dikt er «Jeg holder ditt hode»: Det starter slik:
Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik alle ting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Mehren debuterte i 1960 med samlingen Gjennom stillheten en natt. «Alt jeg tar i ligner noe annet»; slik åpner et av de mest bemerkelsesverdige diktene fra den første fasen i forfatterskapet, det vil si fasen fra 1960 til 1965. Setningen alluderer til myten om kong Midas som fikk alt han tok i til å forvandle seg til gull. Det var hans forbannelse. Den samme forbannelsen finner vi i Mehrens dikt. For Mehren forvandler tingene seg, ikke til gull, men alltid til «noe annet». Det er fremmedgjøringens forbannelse i møtet mellom ting og menneske, natur og bevissthet Stein Mehren beskriver. Jeg-ets fremmedfølelse preger mange av Mehrens tidlige dikt.
Men i neste fase, fra 1965 til 1969 finner dikteren inspirasjon hos filosofen Martin Bubers Jeg-og-du-tenkning og fenomenologiens ide om bevissthetens grunnleggende rettethet mot tingene i verden. Erkjennelse skjer ved hjelp av bevissthetsakter, og bevisstheten overskrider seg selv ved å være rettet mot det den skal erkjenne. Bevisstheten er intensjonal, og dermed overskrides det innelukkede, ensomme jeget. Mehren vrir på det abstrakte begrepet «tilværelse», og skriver i et sentralt dikt: «Å være, men til».
Med utgivelsen av diktsyklusen Aurora Det Niende Mørke i 1969 erobret Mehren et nytt stadium i sin utvikling. Her gikk dikteren i dialog med hele den europeiske mytologiske tradisjonen, samtidig som impulsen fra mystikken begynte å gjøre seg gjeldende. Mehren kommuniserte her med tanketradisjoner som går helt tilbake til før-sokratisk filosofi, til den middelalderske mystikk og den litterære romantikken. Det handler om sammenheng mellom bevissthet og natur.
I denne sammenhengsdiktningen trekkes særlig naturmotivet, kjærligheten og barndommen inn i fremstillingen. Av og til kan det se ut til at disse motivene danner en slags harmonisk treklang i Mehrens diktning på 1970-tallet.
I 1980-årene kan man igjen se en viss dreining i forfatterskapet, men ikke så markant denne gangen. Mehren forkastet neppe sitt virkelighetsbilde fra 1970-tallet, men flere nye dikt reflekterer over personlige kriser som åpenbart har påvirket utviklingens retning og diktningens fokus. Blant annet gjelder det sykdom og møte med døden, noe som fører til erkjennelsen av at «noen øyeblikk er viktigere enn andre», ja, at «slike øyeblikk er som dikt». Dikt er «øyeblikk revet ut av strømmen». Dette tidsbegrepet har gitt tittel til samlingen fra 1983, Timenes time.
Men det er ikke bare en sykdomskrise som gjenspeiler seg i diktene. Det er i tillegg påfallende hvordan kjærlighetsdikteren Mehren forandrer seg. Nå er kjærligheten ikke lenger en del av en harmonisk treklang. Mehren skriver noen av de svarteste kjærlighetsdiktene i norsk poesi. Det er kjærligheten som er forbi, han skildrer, og i stedet for å være lyset i livet, blir kjærligheten en formørkelse som skaper ensomhet og sorg: Som i diktet «Møte», hvor dikter-jeget møter en tidligere kjærlighet og innser at kjærligheten har fått negativt fortegn: «er det ikke som den ennu flyr innover oss avrevet kroppene, vinger av hat og selvforakt» og innser at det ikke tar slutt: «Jo, vi kommer alltid til å gå fra hverandre. Vår slutt tar aldri helt slutt.»
Det kommer også en sterkere sorgtone og en skjerpet krisefølelse inn i dikt om barndommen. Til sammen danner dødsmotivet, kjærligheten og barndommen en ny treklang i Mehrens diktning. I møtet med døden bryter sammenhengsperspektivet sammen, i sorgen over det som er tapt dreies den metafysiske sammenhengsvisjonen over i en slags mangelens mystikk, en formørkelsesmystikk, og det er denne formørkelsen som kommer til uttrykk i den store samlingen Corona. Formørkelsen og dens lys (1986).
Mehren utga en rekke diktsamlinger også på 1990-tallet. I mange av dem blir velkjente motiver behandlet på nytt. Især i de selvbiograferende diktene hører man en tydeligere og mer direkte stemme enn tidligere. Også på 1990-tallet var Mehren på sitt beste en av Norges fremste lyrikere. Noe av sin lyriske styrke hentet han nå også med seg inn i en helt annen kunstart, nemlig maleriet.
På 2000-tallet kom et nytt høydepunkt i forfatterskapet med samlinger som for eksempel Ark (2000), Den siste ildlender (2002), Imperiet lukker seg (2004) og Ordre (2008/2009). Her finnes sterke samfunnsengasjerte dikt om «Barnearbeid», om importerte helsearbeidere til velstands-Norge og om situasjonen «På Balkan». Mehrens kritikk av de nye postnasjonale krigene er nådeløs:
Vi henger portretter av oss selv
i andres brennende hus
Krigen ser seg i speilet
krigens ansikt bærer en maske av fred.
Her finnes også nye dikt om kjærlighet, erindringsdikt, og lange dikt om skikkelser fra historien, for eksempel om Stalin.
En ny og naken sårbarhet finnes i dikt om sykdom og aldring, om livet på sykehjem og om døden. Men det er en en munter, selvironisk og livskraftig trassighet som utfordrer alderdommens tyngdekrefter, slik som i diktet «Parkinson» hvor dikter-jeget forsøker å rømme fra sykdommen, kaster den fra seg på bakken: «…Og springer av gårde glad og lett som en fugl..» Men det tar ikke lang tid før han innhentes av en brummende Parkinson som gir ham et nytt anfall, før diktet avsluttes: «Bær videre sier han, og jeg bærer».
Gjennom hele sitt forfatterskap var Mehren en aktiv samfunnsdebattant og kritiker. Det ga seg utslag i en rekke essays og avisartikler. De mest interessante artiklene finnes i tobindsverket Myten og den irrasjonelle fornuft I–II (1977 og 1980).
Mehren skrev også to romaner og to skuespill. Fra 1990-tallet var han dessuten virksom som billedkunstner, og han holdt flere separatutstillinger som maler. Flere av hans diktbøker inneholder sammenstillinger av lyrikk og bilder, for eksempel Kjærlighetsdikt fra 1997.
Mehren deltok også i tverrestetiske prosjekter, for eksempel «Nedstigningen» i samarbeid med komponisten Arne Nordheim og «Rosevinduet» sammen med komponisten Ståle Kleiberg. Ketil Bjørnstad har tonesesatt flere av Mehrens dikt. Mehren samarbeidet også med billedkunstnere som Kai Fjell, Kåre Tveter og Frans Widerberg.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.