Stavanger (historie)

Den første tiden spilte byen størst rolle som geistlig sentrum i et bispedømme som omfattet Rogaland, Agder, Hallingdal og Valdres. På slutten av 1100-tallet ble de verdslige, administrative funksjonene gradvis utviklet, og økonomisk virksomhet fulgte også rollen som geistlig sentrum. Domkirkens utvidelse og fornyelse etter en brann på 1200-tallet kan i atskillig grad ses som et resultat av denne utviklingen.

Tilbakegangen på siste del av 1300-tallet rammet Stavanger hardt, og det at byen fikk fulle kjøpstadsrettigheter i 1425, kunne ikke forhindre at byen kom inn en langvarig nedgangstid. Først utpå 1500-tallet fikk byen igjen et oppsving, i første rekke som følge av sildefisket.

Stavanger ble i 1568 administrasjonsby i det nyopprettede Stavanger len, som omfattet det nåværende Rogaland fylke (inkludert Røldal og unntatt Ølen). Begynnelsen av 1600-tallet var også en kulturell veksttid, med blant annet utvidelse og rike utsmykninger av domkirken.

Byen fikk alvorlige tilbakeslag fra midten av århundret som følge av Kristiansands grunnleggelse (1641) og de senere pålegg fra Kongen om flytting av bispesete, stiftamtmannen og lagdomstolen dit 1683–1684. Etter en bybrann i 1684 ble også kjøpstadsrettighetene fratatt Stavanger og overført til Kristiansand, men disse fikk Stavanger tilbake allerede i 1690.

Først utpå 1800-tallet fulgte igjen virkelige oppgangstider, først som følge av et nytt oppsving i sildefisket, senere også på grunn av en betydelig vekst i skipsfarten. Kriseårene på 1870- og 1880-tallet innebar et endelig brudd med byens nokså ensidige avhengighet av sildefiske og seilskutefart. Da oppstod en rekke nyvinninger i industri og samferdsel som særlig fra 1890-årene gav støtet til en kraftig vekstperiode med et helt annet økonomisk grunnlag enn tidligere.

Jærbanen til Egersund (smalsporet) ble åpnet i 1878, og den ble i 1904 forlenget til Flekkefjord. På samme tid avløste dampskipene seilskipene i kysttrafikken. Landets første hermetikkfabrikk, Stavanger Preserving, ble startet i 1873, og hermetikkindustrien, som etter hvert fikk anselige dimensjoner, drog med seg andre industribransjer som blikkemballasjefabrikker, trykkerier, kassefabrikker, og så videre. Også jordbruket på Jæren fikk for alvor betydning for Stavangers næringsliv på denne tiden; likeledes ble en moderne skipsindustri etablert.

Veksten fortsatte nærmest uavbrutt til 1920-årene, men mellomkrigstidens depresjon rammet byen sterkt. Folkemengden i tettstedet Stavanger, som lå rundt 2500 i 1815, var i 1875 økt til 23 500, men var i 1890 derimot bare 24 400. Vekstperioden 1890–1920 ga mer enn en fordobling av folketallet i tettstedet (50 400 i 1920).

Etter 1945 har det vært en ytterligere differensiering i næringslivet i Stavanger. Den dominerende rollen til hermetikkindustrien forsvant før 1960. Denne hadde under den første verdenskrig 54 bedrifter med cirka 8000 ansatte innen byens grenser og stod da for 70 prosent av landets hermetikkutførsel.

Bak veksten etter krigen merkes også utviklingen i samferdselen, både mellom byen og omlandet og til de øvrige delene av landet og utlandet. Stikkord i så måte er åpningen av Stavanger lufthavn, Sola i 1937 som den første sivile lufthavn i Norge, fullførelsen av Sørlandsbanen i 1944 og etableringen av de første hydrofoilrutene i landet mellom Sandnes/Stavanger, Haugesund/nordfylket og Bergen.

Viktigste trekk i næringsutviklingen etter 1960-årene er imidlertid petroleumsvirksomheten som medførte etablering av en rekke virksomheter med oppgaver innenfor oljeleting og -utvinning, i stor grad utenlandske. Petroleumsvirksomheten fikk ikke minst store ringvirkninger også for næringslivet for øvrig. Denne virkningen var både direkte i form av for eksempel konsulentselskaper på en rekke områder, transporttjenester, lokal verkstedindustri, catering med videre, men var også mer indirekte gjennom de behovene den økte befolkningen hadde for blant annet offentlig og privat tjenesteyting på en rekke områder.

En viktig direkte følge av petroleumsvirksomheten var etableringen av Equinor som startet sin virksomhet i Stavanger 1972 som Statoil (Den norske stats oljeselskap AS), i dag Equinor etter flere fusjoner og navneendringer. Også den statlige forvaltningen av petroleumssektoren står sentralt i byens utvikling etter 1960-tallet, først og fremst gjennom etableringen av Oljedirektoratet, også det i 1972. Disse etableringene har sammen med resten av petroleumssektoren gitt byen betydelige vekstimpulser og gjort den til landets oljehovedstad.

I 2005 ble Universitetet i Stavanger etablert. Byen er ellers blitt en viktig reiselivs- og kongressby og var i 2008 Europeisk kulturhovedstad.

Ved årsskiftet 2019/20 ble Ryfast åpnet, et veiprosjekt som både gir Stavanger veiforbindelse til Ryfylke ved Solbakktunnelen, verdens lengste undersjøiske veitunnel, og en ny internforbindelse mellom bydelen Hundvåg og Stavanger sentrum (Hundvågtunnelen).

I 2020 ble så Stavanger slått sammen med de to øykommunene i nord, Rennesøy og Finnøy, samt Hjelmelands del av øya Ombo.

• Stavanger
• Stavanger domkirke
• norsk oljehistorie

• Berntsen, Mandius: Stedsnavn i Stavanger by og nærmeste omegn, 1939
• Brøgger, A.W.: Stavangers historie i middelaldren, 1915
• Danielsen, Rolf, red.: Stavanger mellom sild og olje: hermetikkbyen 1900–1940, 1988, 2 b.
• Egeland, Kjølv m.fl., red.: Stavanger på 1800-tallet, 1975, isbn 82-532-0188-5
• Elgvin, Johannes: En by i kamp: Stavanger bys historie 1536–1814, 1956
• Helle, Knut: Stavanger: fra våg til by, 1975, isbn 82-532-0189-3
• Petersen, Jan, red.: Stavanger 1125–1425–1925, 1925
• Refheim, Sigurd: Gard og ætt i Madla, 1981, isbn 82-7096-133-7
• Samlinger til Stavangers historie, 1903–71, 4 b.
• Skadberg, Gunnar A.: Madla i fortid, 1996
• Tveteraas, R. m.fl.: Stavanger 1814–1914, 1914
• Wyller, Trygve & Knut Stahl: Av Stavangers historie under okkupasjonen 1940–1945, 1959–64, 3 b.