Kvinnebunaden fra Indre Sogn, Sognebunaden, tar utgangspunkt i draktskikken slik den var en periode på 1800-tallet, men er ikke direkte kopiert etter tilsvarende gamle plagg som har hørt til samme tidsperiode og draktskikk. Draktskikken i Sogn har vært ulik i indre og ytre strøk, og denne bunaden bygger mest på materiale fra indre strøk.
Faktaboks
Da Hulda Garborg skrev boka Norsk Klædebunad i 1917, hadde hun kontakt med Kjerstina Vangsnes fra Indre Sogn. Kjerstina hadde en høytidsbunad som bygde på gammelt draktmateriale fra området, og var på jakt etter mer kildemateriale som kunne danne grunnlag for en bunad. Hulda Garborg siterer fra brevet Kjerstina Vangsnes hadde sendt henne: «(…) No hev eg leita alle Stader etter Sognebunaden; men han er berre ei Saga no. So reint er han burtkomen, at Folk lær aat dei som gjeng med han. Gjentune gjeng med eit Slag Nationalbunad, men ikkje den egte Sognebunaden. Eg hev Høgtidsbunaden og brukte ‘n i Sumar paa Landbruksutstillingi i Førde og fekk stor Fagning for han.»
Noen år seinere må det ha kommet en lokalpreget bunad i bruk, for da Klara Semb holdt leikskeid i Sogndal i 1922, var det åtte jenter med bunad fra Sogn med på bildet. Klara Semb var aktiv pådriver for at jentene i Sogn skulle skaffe seg lokale bunader, og i notatene etter henne ved Sogn Folkemuseum skriver hun slik om bunaden: «Kvar bygd hev si sermerkte linje på bunaden, den fine faste rundingen like oppe ved halsutskjeringa på ovliva er sermerkt for Sogn. Tek du den burt e.l. so vert ikkje bunaden rett. Med fargane er det ei onnor sak. Dei hev ikkje allstøtt vore dei same – like lite i Sogn som i andre bygder.»
Dette var tidlig i bunadarbeidet til Klara Semb, og hun forfektet holdninger som hun seinere skulle ta avstand fra. Blant annet uttalte hun om det tradisjonelle hodeplagget for ugifte kvinner i Sogn: «Pannelin er eit rett stykkje ty som vart sauma med perlur, bandstumpar, tyrosor og anna krimskrams. Det er ein hovudbunad som høver betre for ein indianar enn for ei sognejente». Hodeplagg så ikke ut til å være lagt særlig vekt på den første tida, men seinere har flere ulike varianter blitt lansert til denne bunaden.
Parallelt med Klara Sembs arbeid reiste Anna Knutsen rundt i Sogn og samlet informasjon om gammel draktskikk. Materialet dannet grunnlag for artikkelen hun fikk på trykk i bokverket Norske bygder. Hennes arbeid har også hatt stor innvirkning på hvordan bunaden ble seende ut. Etter andre verdenskrig var det Olga Berge som arbeidet med bunaden. Hun forhandlet den også, gjennom butikken sin i Sogndal.
Hodeplagget for gifte kvinner var i bruk lenger enn resten av den lokale klesskikken i indre Sogn, og det ble også brukt sammen med nasjonaldrakt rundt 1900. Gjennom dette, og ved at eldre kvinner brukte hodeplagget sammen med motepregede klær så lenge, har aldri dette klesplagget vært helt ute av bruk.
Det er bunaden fra Indre Sogn som har blitt mest brukt i området, men i dag fins det i tillegg flere andre bunader. Klara Semb medvirket til en kvinnebunad fra Brekke omtrent samtidig med denne. Det finnes også en nyere rekonstruksjon som Bjørg Hovland har stått for, og som tar utgangspunkt i draktskikken på 1800-tallet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.