samerett

De mest sentrale nasjonale rettskilder er Grunnloven § 108, sameloven, reindriftsloven og finnmarksloven. Men det finnes også viktige regler av betydning for samisk språk og kultur i en rekke andre lover.

I stadnamnlova gis det for eksempel regler om skilting av stedsnavn på samisk, i opplæringsloven er det flere viktige bestemmelser om rett til opplæring i og på samisk, likestillings- og diskrimineringsloven forbyr enhver form for diskriminering blant annet på grunnlag av etnisitet, og i kringkastingsloven og kirkeloven er det regler som sikrer samisk representasjon i bestemmende organer.

Det er videre en rekke viktige høyesterettsavgjørelser på samerettens område. Selbu-saken og Svartskogen-saken, begge fra 2001, er viktige for spørsmål om kollektive samiske bruksrettigheter og kollektiv samisk eiendomsrett.

Også ulovfestede rettsgrunnlag slik som sedvanerett og alders tids bruk er sentrale i sameretten.

Av internasjonale rettskilder er FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, særlig artikkel 27 sentral. Bestemmelsen lyder:

«In those States in which ethnic, religious or linguistic minorities exist, persons belonging to such minorities shall not be denied the right, in community with the other members of their group, to enjoy their own culture, to profess and practise their own religion, or to use their own language.»

I tillegg er ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater sentral. FN-konvensjonen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering av 21. desember 1965 kan også nevnes. Konvensjonen er ratifisert av Norge, og inkorporert i norsk rett. Konvensjonen overvåkes av FNs rasediskrimineringskomité. Komiteen slo i 1997 fast at urfolk fortsatt blir utsatt for diskriminering, spesielt ved at deres rettigheter til land og naturressurser ikke respekteres. En gjennomgang av FNs rasediskrimineringskonvensjon finnes i NOU 2002:12 rettslig vern mot etnisk diskriminering.

FNs generalforsamling vedtok videre i 2007 en erklæring om urfolks rettigheter (urfolkserklæringen) som uttrykker verdenssamfunnets oppfatning av hva som er minimumsstandard for urfolks rettigheter.

Det finnes ingen formelle lover og regler i «samisk rett», slik det gjør i norsk rett og i folkeretten. Det som utgjør den samiske retten er samiske sedvaner og rettsoppfatninger.

Samiske sedvaner er faktisk atferd, praksis, bruk og andre handlinger som har sitt utspring i samisk kultur, samfunnsliv og næringsutøvelse. Om denne sedvanen har utviklet seg til å bli lokal sedvane, og endatil i lokalsamfunn med større andel ikke-samisk befolkning, kan det likevel være tale om en samisk sedvane.

Samiske rettsoppfatninger er samiske oppfatninger om «rett». Denne kan være i samsvar med gjeldende norsk rett, eller gjelde på et område som ikke er regulert, eller være direkte i strid med gjeldende norsk rett. Disse rettsoppfatningene kan være med på å belyse eksistensen av sedvaner.