Sam Eyde

Eyde vokste opp i seilskutetidens Arendal; faren var skipsreder, og familien tilhørte storborgerskapet i sørlandsbyen. Mye talte for at også den unge Sam Eyde ville gå inn i de maritime næringer, men et tokt på en av marinens fartøyer sommeren 1880 brakte ham på andre tanker. Han fullførte middelskole og realgymnas, og tok examen artium i Kristiania. I 1885 begynte han på Krigsskolen. Han nøyde seg imidlertid med skolens nederste avdeling og ble reserveoffiser. Etter det startet han på en utdannelse og karriere som ingeniør.

Norge hadde på den tiden ingen teknisk utdannelse på universitetsnivå, og Eyde valgte og hadde god nok økonomi til å ta en full utdannelse som diplomingeniør ved den tekniske høyskolen i Charlottenburg ved Berlin. Her utdannet han seg som bygningsingeniør, noe som på den tiden ikke pekte frem mot arbeid i den private industrien, men en karriere i det offentlige.

Etter fullført ingeniøreksamen i 1891 skaffet Eyde seg 7 års praksis som ingeniør i Tyskland. De nye samferdselsmidlene holdt på å sprenge tidens voksende byer. Jernbane og kanaler ble ført inn i bykjernene, og skulle forbindes med havneanlegg som skulle ta imot den økende dampskipstrafikken. Eyde spesialiserte seg på utformingen av jernbanestasjoner, kanaler og havneanlegg i byområder. Med utgangspunkt i denne ekspertisen lyktes det ham å etablere sitt eget ingeniørkontor i Kristiania i 1898. Deretter opptrådte han både som ingeniør og forretningsmann, men over tid mer og mer som det siste.

Eyde levde i elektroteknikkens barndom. De norske fossefallene hadde lenge blitt brukt som energikilde til den voksende norske industrien, men nå var det mange som så et økt potensiale i å omskape fossekraft til elektrisk energi. Dermed ble fossefallene en verdifull ressurs.

Interessen for den norske fossekraften hadde økt sterkt i løpet av 1890-årene, og Eyde engasjerte seg. Hans motiv var nok først og fremst å skaffe oppdrag til sitt ingeniørkontor, men Eyde hadde også sansen for den spekulasjonsgevinst som kunne ligge i fossene. Selv disponerte han ingen investeringskapital, men han hadde forbindelse med svenske gründere og kapitalister. I 1903 innledet han et samarbeid med brødrene Knut og Marcus Wallenberg og deres investeringsbank. Det norsk-svenske miljøet som på denne måten ble dannet, stod bak innkjøpet av Vamma i nedre Glomma i 1902 og Rjukanfossen i 1903.

At vannfallene kunne danne grunnlag for industriutbygging var klart, men på dette tidspunktet hadde ikke Eyde og hans samarbeidspartnere en tydelig forestilling om hva fossefallene kunne brukes til. Det som ville være mest innbringende var å lokke til seg kraftkrevende industri slik som aluminiumsindustri eller elektrisk jern- og stålindustri.

13. februar 1903 møtte Eyde fysikkprofessoren Kristian Birkeland i et middagsselskap hos Gunnar Knudsen, som på den tiden var norsk statsråd i Stockholm. Der kom de i snakk om mulighetene for å produsere salpeter ved hjelp av elektrisitet. Birkeland mente det var mulig å utvikle en metode for å danne en lysbue stor nok til industriell produksjon. Eyde og Birkeland møttes dagen etter for å diskutere videre og sammen utklekket de en idé som Birkeland tok patent på noen dager senere.

Metoden ble kalt lysbuemetoden eller Birkeland–Eyde-metoden, men det var nok i all hovedsak Birkeland som stod for selve utviklingsarbeidet. Ved hjelp av denne metoden kunne man få nitrogenet i luften til å binde seg med oksygen og danne nitrogenoksid. Dette kunne brukes til å fabrikkere salpetersyre og ikke minst produsere nitrogengjødsel (Norgesalpeter), noe Eyde visste at det var stor etterspørsel etter på verdensmarkedet. Utover våren 1903 ledet Birkeland dette arbeidet, og utviklet en lysbueovn for industriell produksjon av nitrogenoksid.

Eyde satte all sin kraft inn på å utvikle metoden så den kunne bli industrielt lønnsom. 2. januar 1904 stiftet de svenske og norske gründerne selskapet Elektrokemisk (Elkem), som favnet om både fosser og lysbuemetode. Utprøvingen av den lovende metoden fortsatte, og Elektrokemisk reiste en forsøksfabrikk ved ved Svelgfoss på Notodden som stod ferdig i mai 1905.

Da det trengtes mer kapital for å komme videre, bearbeidet wallenbergene sine forbindelser i den franske banken Banque de Paris et des Pays-Bas (Paribas). De klarte å få franskmennene med på et begrenset engasjement ved Notodden, og på det grunnlaget ble Norsk Hydro etablert 2. desember 1905 med Eyde som selskapets generaldirektør. I årene 1906–1908 bygde dessuten Eydes ingeniørkontor ut første etappe av Tyssefallene, som det norsk-svenske gründermiljøet også stod bak, og som skulle levere kraft til ny industri ved Odda.

Eyde spilte en viktig rolle da tysk kjemisk storindustri ble koblet til det skandinavisk-franske salpeterprosjektet i desember 1906. Sammen med det tyske selskapet Badische Anilin- & Soda-Fabrik (BASF) dannet Hydro to selskap som skulle bygge ut fossekraften og reise ny industri ved Rjukan. Eyde ble formann i direksjonen for de nye Rjukan-selskapene og fikk dermed igjen en krevende oppgave. Han kom imidlertid nå til å oppleve noen vanskelige år og avslørte noen av sine svakheter etter at han tidligere hadde lyktes med nesten alt. Eyde tente på de store oppgaver som han kunne løse som stormoffensiver, ved å inspirere og kaste inn en ingeniørstab som han disponerte fritt etter øyeblikkets behov og lot få vide fullmakter. Han hadde liten sans for moderne selskapsbyråkrati, rutinisert administrasjon og omhyggelig bokholderi, og manglet de diplomatiske evnene som krevdes i forholdet mellom tyskere og nordmenn. Han møtte skarp kritikk både i Hydro og Rjukan-selskapene, og ble sommeren 1910 tvunget til å gå av som formann i Rjukan-selskapenes direksjon.

I 1911 klarte han likevel å vende nederlaget til ny triumf. Badische ønsket å trekke seg, og Eyde bidro vesentlig til at tyskerne kunne tre ut. Paribas overtok det tyske engasjementet, og Rjukan-utbyggingen ble lagt under Hydro med Eyde som sjef. Høsten 1911 oppholdt han seg en tid ved Rjukan for å få fortgang i arbeidet der, en «redningsaksjon» som gjorde ham populær på stedet blant både funksjonærer og arbeidere og bidro til den spesielle forbindelse det har vært mellom personen Eyde og byen Rjukan. Samtidig sørget Marcus Wallenberg for å avlaste Eyde ved å engasjere Harald Bjerke, som skulle administrere Hydro under Eydes overledelse.

Ved siden av sin stilling i Hydro var Eyde administrerende direktør i Elektrokemisk, et selskap som etter 1910 i særlig grad ble hans. Det året fikk han aksjekapitalen over på norske hender, og i noen år arbeidet han aktivt som selskapets leder. Han tenkte først å utvikle en ny elektrisk jern- og stålindustri ved Arendal, og begynte gjennom Arendals fosseselskap å bygge ut Bøylefoss. Det viste seg imidlertid at et jernverk ville bli dyrere enn tenkt, og Eyde etablerte i stedet Arendals smelteverk for slipestoffer med norsk og tysk kapital og tysk teknologi. Men først og fremst innledet han et samarbeid med en sentral figur i fransk aluminiumsindustri, Adrien Badin, noe som ble grunnlaget for dannelsen av Det norske nitridaktieselskab og gav et viktig tildriv til utviklingen av norsk aluminiumsindustri. Den nye industrien ble lagt ved Tromøysund noen mil nord for Arendal ved et sted som 12. juli 1913 ble døpt til Eydehavn, et høydepunkt i Eydes karriere.

Eydes historiske innsats ble stort sett avsluttet i løpet av første verdenskrig. Han gikk av som leder for Elektrokemisk i 1916 fordi det vakte kritikk at han arbeidet for både Elektrokemisk og Hydro samtidig. I et Hydro som stadig mer lå i Bjerkes hånd, bidro Eyde nå lite og ble høsten 1917 tvunget til å gå av som selskapets generaldirektør. Derimot engasjerte han seg i utviklingen av norsk sprengstoffindustri under første verdenskrig. Han gjorde seg også sterkere gjeldende på den politiske arenaen. Regjeringen ønsket å støtte seg på næringslivets menn under krigen, og Eyde ble leder for den innflytelsesrike Industrikomiteen. Derimot oppnådde han ikke en annen post han strebet etter, statsrådsstillingen i det Industriforsyningsdepartement som ble opprettet i 1917.

Etter sin fratreden som Hydros generaldirektør førte Eyde et rastløst liv. Under første verdenskrig kjøpte han Semb herregård i Vestfold, der han ville drive industrielt jordbruk. I 1919 ble han Høyres stortingsrepresentant fra Vestfold. Samme år ledet han en norsk handelsdelegasjon til Polen, og ved juletider sa han ja til å bli norsk minister i Warszawa. Men den diplomatiske karrieren ble kort, for Eyde søkte permisjon da hans navn ble trukket inn i en av 1920-årenes skandaleaffærer, den såkalte nikkelsaken (se Anton Grønningsæter). Eyde hadde nemlig fra tid til annen engasjert seg i norsk nikkelindustri. Hans omdømme led under nikkelsaken, selv om han juridisk sett gikk fri. Han forlot ministerposten for godt i 1923 og ble deretter boende i utlandet, men besøkte som regel Norge om sommeren. Han spilte en viss, men omstridt rolle for Hydros overgang til Haber–Bosch-metoden i 1927, noe som førte til at han ble tvunget ut av Hydros styre samme år.

De to siste tiårene av Eydes liv ble i det hele tatt ikke lykkelige. Han kom mer og mer til å føle seg miskjent og bestemte seg til slutt for å skrive sin selvbiografi for å gi seg selv den plass i offentlighetens bevissthet som han mente tilkom ham. Mitt liv og mitt livsverk utkom i 1939, året før hans død.

I sin selvbiografi tegnet Eyde et bilde av seg selv som hovedmannen i utviklingen av Elkem og Norsk Hydro. Det er nok riktigere å tale om tilblivelsen av et flernasjonalt prosjekt hvor Eyde spilte en nøkkelrolle, men ikke kan betraktes som hovedfiguren alene. Hans viktigste innsats var dels knyttet til det praktiske arbeidet med fossekjøp og å bygge ut fossene og reise industrien. Dels har han sammen med Birkeland hovedæren for utviklingen av den teknologi som Hydro ble tuftet på. Hvordan denne æren skal fordeles mer presist mellom de to mennene, har vært et omstridt spørsmål. Eyde omgav seg med en stab av ingeniører som han forvandlet til et usedvanlig kreativt og offensivt instrument i sin hånd. En viktig del av hans suksess lå i evnen til å inspirere og utnytte dette ingeniørmiljøet.

Eyde ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1905 og fikk kommandørkorset av 2. klasse i 1910. Han var dessuten kommandør av Dannebrogordenen og den svenske Vasaorden og hadde flere andre utenlandske ordener, samt æresmedlemskap i en rekke norske industriforeninger. I 1911 ble han æresdoktor ved den tekniske høyskolen i Darmstadt, Tyskland. Han var æresmedlem av Den norske ingeniørforening, Polyteknisk Forening og Norsk Kjemisk Selskap. I perioden 1913–1915 var han formann i Kongelig Norsk Seilforening.

En statue av Eyde, utført av Gunnar Utsond, ble avduket på torget i Rjukan i 1920. En byste av Eyde, utført av Arne Durban, ble avduket i 1966 i Eydehavn.

Sam Eydes navn er uløselig knyttet til det som kalles den andre industrielle revolusjonen i Norge med en omfattende industriutbygging basert på elektrisk vannkraft. I denne perioden ble også jernbanen og annen moderne infrastruktur bygget ut.

Den samme perioden var også preget av norsk nasjonsbygging. Unionen med Sverige ble oppløst i 1905, og gjennom modernisering og industriutbygging skulle Norge som stat og nasjon stå på egne bein. Sam Eyde og selskapene han var med på å grunnlegge fikk derfor viktige økonomiske funksjoner i samfunnet, men de ble også norske nasjonalsymboler. Valget av navnet Norsk Hydro var derfor ikke tilfeldig. Det var heller ikke tilfeldig at produktet selskapet lagde fikk navnet Norgesalpeter.

Som historisk aktør var Sam Eyde primært en industrigründer. Slik sett er han uten likemann i nyere norsk historie, som mest har tildelt politikere, kunstnere og vitenskapsmenn hovedrollene. Uten ham hadde antakelig kraftutbyggingen og industrireisingen fått et mindre omfang i disse årene. Sikkert er det iallfall at landet hadde fått andre selskap, kraftverk og bedrifter enn dem han var med på å skape. De hadde neppe bygd på noen lysbuemetode og hadde trolig blitt finansiert gjennom andre konstellasjoner enn dem han var med på å etablere. Det er kombinasjonen av å ha vært en vellykket industribygger og å ha blitt symbol for den norske nasjons utvikling og modernisering som har gitt Sam Eyde den viktige posisjonen han har i norsk historie i dag.

• den andre industrielle revolusjon
• den industrielle revolusjon i Norge
• Elkem
• energi i Norge
• Eydes fond
• Kristian Birkeland
• Norsk Hydro
• norsk industrihistorie før 1940
• vannkraft

• Hydro.no: om Norsk Hydros tidlige historie
• NIA.no: Theodor Kittelsens Svelgfoss-serie, som ble bestilt av Sam Eyde

• Andersen, Ketil G. og Yttri, Gunnar: Et forsøk verdt. Forskning og utvikling i Norsk Hydro gjennom 90 år, 1997
• Eyde, Sam: Mitt liv og mitt livsverk, 2. opplag, 1956
• Gasslander, Olle: Bank och industriellt genombrott. Stockholms Enskilda Bank Kring Sekelskiftet 1900, bind 2, Stockholm 1959
• Grimnes, Ole Kristian: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
• Grimnes, Ole Kristian, Sam Eyde: Den grenseløse gründer, Aschehoug 2001
• Norsk Hydros arkiv
• Olsen, Kr. Anker: Norsk Hydro gjennom 50 år, 1955
• Paribas’ arkiv, Paris
• Rygh, A.: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 3, 1926
• Sam Eydes privatarkiv, Nasjonalbiblioteket
• Stockholms Enskilda Banks arkiv, Stockholm