Rudolf Bultmann

Gjennom sitt verk Die Geschichte der synoptischen Tradition fra 1921 (3. utgave i 1957) ble Bultmann en banebryter for den formhistoriske metode i evangelieforskningen. Han anså at den tidlige overleveringen av Jesus-tradisjonene var muntlig, og at menighetene der tradisjonene ble overlevert, opprinnelig var små og uten sterk innbyrdes sammenheng. Overleveringen tjente bestemte formål i menigheten, og funksjonen den fylte, skapte tydelige og nesten standardiserte formtrekk.

Bultmann fant det historisk problematisk og teologisk uinteressant å finne tilbake til den historiske Jesus. Det viktige var at Jesus faktisk hadde levd, at Gud hadde handlet på avgjørende vis ved Jesu korsdød, og at forkynneren Jesus ble den forkynte Kristus. For troen ville det være ødeleggende å bygge på en historisk bevisførsel og objektivisering fordi troen fornekter seg selv om den skal ha garantier. I sitt arbeid med nytestamentlig teologi, jamfør Die Theologie des Neuen Testaments (revidert versjon fra 1958), er det derfor den paulinske og johanneiske versjonen Bultmann særlig verdsetter. Et annet av hans mest betydelige verk er kommentaren til Johannesevangeliet fra 1941 (revidert i 1956).

Bultmann mottok sterke filosofiske impulser fra filosofen Martin Heidegger (1889–1976), som i en tid var hans kollega i Marburg. I Heideggers tidlige eksistensialfilosofi fant Bultmann innsikter som forsterket hans antropologiske perspektiv på teologien – all tale om Gud er tale om mennesket, og omvendt.

I en større artikkel, Neues Testament und Mythologie («Mytologi og bibelforståelse») fra 1968, formulerte han i 1941 et program for hvordan det bibelske budskap skulle kunne frigjøres fra en mytisk forestillingsverden og uttrykkes på en måte som tar et nytt verdensbilde, og ikke minst menneskets eksistensforståelse, på alvor. Den eksistensiale interpretasjon er den positive utformingen av hans krav om avmytologisering av det bibelske budskap. Bultmann gjorde bruk av eksistensialfilosofiske kategorier, men tilførte en teologisk dimensjon når han hevdet at all overgang fra ikke-autentisk til autentisk eksistens skjer som menneskers lydige tilsvar til kerygma (forkynnelsen av Guds frelseshandling).

Bultmanns program om avmytologisering forårsaket i etterkrigstiden en voldsom internasjonal debatt, som er delvis dokumentert i Kerygma und Mythos fra 1948–1955 (H.W. Bartsch). En rekke av Bultmanns egne artikler er samlet i Glauben und Verstehen 1-4 fra 1933–1965. På norsk finnes også hans bok Jesus fra 1923, norsk oversettelse fra 1968.

• formhistorisk skole
• avmytologisering
• kerygma
• bibelvitenskap
• teologi