Rena Kartonfabrik

Åmot i Østerdalen er ei bygd der folk gjennom århundrer har levd av åkerbruk, husdyrhold og tømmerhandel. Selv om det fantes sesongdrevne kverner og sagbruk som produserte mel og trelast til lokalt forbruk, ble stiftelsen av Rena Træsliperi 12. april 1913 opptakten til en mer fabrikkmessig foredling av råstoffer i dette lokalsamfunnet. De som sto bak selskapsdannelsen var skogeiere som kjente seg sikre på at de ville tjene mer på tømmeret sitt om det ble foredlet i et lokalt, skogeierbasert selskap. Rena Træsliperi hadde 96 aksjonærer som i utgangspunktet bidro med en aksjekapital på 340 000 kroner. Forstmannen og skogeieren Tollef Kilde var den som satset mest penger på det nye selskapet, og det var han som ble styreformann. Andre sentrale investorer var skogeierne Olav Nergaard, Peter P. Sjølie (1856–1930), Kåre Sjølie (1887–1953) og Elias C. Kiær fra firmaet And. H. Kiær & Co.

Tanken om at skogeierne skulle få kontroll med hele verdikjeden ble ytterligere styrket da generalforsamlinga i Rena Træsliperi i mai 1914 vedtok å stifte selskapet Rena Kartonfabrik A/S. Videreforedling av tremassen til kartong innebar større investeringer i bygninger og maskiner. Dermed ble det nødvendig å øke aksjekapitalen til 540 000 kroner. Pengene ble skaffet blant de opprinnelige aksjonærene og fra nye interessenter i Trøndelag.

Fabrikkanlegget ble plassert på eiendommen Rødsvoll like sør for Rena sentrum. Her kunne bedriften motta fløtingstømmer både fra Glomma og Renavassdraget. Et kort sidespor fra Rørosbanen inn på industritomta skulle gjøre det enkelt å få produktene ut på markedet. Energi til tresliperiet og kartongfabrikken ble hentet fra et kraftverk som ble bygd i Osfallet noen kilometer nordøst for fabrikken.

Beslutningen om å utvide virksomheten til kartongproduksjon ble tatt før det nye tresliperiet på Rena var ferdig. Utbruddet av første verdenskrig i 1914 fordyret og forsinket industriutbygginga kraftig. Vinteren 1915 sto anleggene fortsatt uferdige, og nye kostnadsberegninger tydet på at anlegget ville komme til å koste 1 640 000 kroner før det kunne settes i drift. Dette var mer enn en fordobling av utgiftene i forhold til de opprinnelige kalkylene. Styreleder Tollef Kildes tillit og overtalelsesevner ble viktige for å skaffe den kapitalen som trengtes for å få fabrikken ferdig. Elias Kiær formidlet kontakt med Andresens Bank og rådet styrekollegene til å ansette ny ingeniør. De økonomiske vanskelighetene tærte imidlertid på forholdet mellom Kilde og Kiær. Tross kostnads- overskridelser og disputter innad i direksjonen, lyktes det ledelsen å få sliperiet i drift i 1915. Kartongfabrikken startet produksjonen året etter. Bedriften var bygd med sikte på en årsproduksjon på 6 000 tonn kartong.

Arbeidskraften til fabrikken ble i hovedsak rekruttert fra lokalsamfunnet. Mange hadde skogsarbeiderbakgrunn. «Kartongen» ble en arbeidsplass der sønner har fulgt sine fedre. Rena Kartonarbeiderforening ble stiftet i 1916. Fagforeningen ble umiddelbart opptatt i Norsk Papirindustriarbeiderforbund. Den første fagforeningslederen, Oskar Nilsson (1883–1952), startet med 59 medlemmer. Etter 40 års drift hadde medlemstallet i fagforeningen steget til 428.

Rena Kartonfabrik hadde ikke vært lenge i drift før virksomheten ble rammet av en katastrofe. Våren 1916 brast kraftverksdammen i Osa. Vannmassene ødela kraftverket og skylte med seg virke for 30 000 kroner som lå i lenser ved fabrikken. Ulykken førte til driftsstans i 14 måneder. Kartongproduksjonen kom i gang igjen etter innkjøp av en dampmaskin. For å få gjenopptatt strømtilførselen til sliperiet ble Rena Kraftselskap A/S etablert. Firmaet And. H. Kiær & Co. og flere andre «Kartong-aksjonærer» bidro med kapital.

Med provisorisk strømforsyning fikk Rena Kartonfabrik to gode år i 1918 og 1919. Inspirert av gode priser og avsetningsforhold satte bedriftsledelsen i 1920 i gang med en ombygging av kartongmaskinen med sikte på å kunne øke produksjonen fra 6 000 til 9 000 tonn i året og å levere produkter av bedre betalte kvaliteter. Med oppgangstidene steg også prisene på ved, sliptømmer og arbeidskraft. I 1920 nådde tømmerprisen 57 kroner per kubikkmeter, en rekord som ble stående i om lag 30 år. Men så kom krakket. Treforedlingsindustrien kom inn i et forferdelig uføre.

Selv om kartongfabrikken på Rena nøt godt av de gode konjunkturene i perioden 1918–1920, slet bedriften fortsatt med etterdønningene etter vanskelige etableringsår og flomkatastrofe. Da den nye kartongmaskinen kom i gang var kartongmarkedet meget labert. Maskinen sto dessuten i to måneder under en streik høsten 1921. Markedsforholdene var dårlige. Ordretilgangen var svak og prisene på kartong sank. Utpå vårparten 1922 var Rena Kartonfabrik på konkursens rand. Eierne vedtok en refinansieringsplan og reddet virksomheten på nytt.

Papirprodusentene opplevde et konjunkturomslag i 1934, men kartongmarkedet var fortsatt tregt. De økonomiske vanskelighetene i mellomkrigsåra hindret imidlertid ikke Rena Kartonfabrik i å øke produksjonen og bedre kvaliteten. Kartongmester Napoleon Lund, som var ansatt ved bedriften fra 1922 til 1944, fikk mye av æren for de forbedringene som ble gjort i denne perioden. Kartongmaskinen produserte 14 tonn i døgnet da han begynte ved fabrikken. I 1940 nådde døgnproduksjonen 39 tonn. Dessuten ble det stadig mindre vrak. Kartongmaskinens bredde lot seg ikke endre, så all produksjonsøkning måtte skje ved at hastigheten økte. I perioden fra 1922 til 1939 økte den fra 20 til 50 meter i minuttet. I 1932 satte bedriften i gang med produksjon av massiv papp og pappkasser basert på egen råpapp. Dette ble en vellykket satsning, som like før andre verdenskrig sysselsatte 50–60 personer.

Fabrikkanlegget på Rena ble bombet 19. april 1940. «Ødeleggelsen av Rena Kartonfabrik var den største enkeltskade av sivil art under felttoget i Norge i 1940», skriver Georg Werner Hansen. Sliperiet, kartongfabrikken, kasselageret og mye av lagerbeholdningen ble ødelagt. Bare tømmerbeholdningen var i behold. Anleggene ble gjenoppbygd. Selv om bedriften hadde modernisert og utvidet produksjonen, hadde den ikke vært noen økonomisk suksess. Ved utgangen av andre verdenskrig, etter 30 års virksomhet, hadde aksjonærene ennå ikke kunnet ta ut en eneste krone i utbytte.

Perioden etter krigen fram mot 1970 ble en god periode for Rena Kartonfabrik. Produksjonen kunne økes kraftig etter modernisering av kraftverket ved Osfallet i 1949.

Etterspørselen etter papproduktene var god, særlig når det gjaldt emballasje. Kasse-fabrikken vokste slik at den sto for cirka 1/3 av selskapets omsetning. I 1954 satte Rena Kartonfabrik i drift en kartongmaskin nummer to, noe som gjorde det mulig å øke årsproduksjonen til omkring 20 000 tonn i året. I løpet av 1960- og 1970-årene ble de fem lommeslipeapparatene ved bedriften gradvis erstattet av tre magasinslipeapparater. I denne perioden hadde Rena Kartonfabrik omkring 500 ansatte.

Fra 1970-årene ble det vanskeligere å drive kartongproduksjon igjen. Ved inngangen til dette tiåret var det fire kartongfabrikker i Norge. Også Sverige, Finland, Tyskland og Frankrike hadde en betydelig kartongproduksjon. Forventninger om at kartongmarkedet skulle vokse ble ikke innfridd, blant annet fordi bølgepapp og plast fikk stadig større innpass på emballasjemarkedet. I 1970-årene møtte treforedlingsindustrien dessuten nye miljøkrav som forutsatte betydelige investeringer. Også Rena Kartonfabrik måtte få kontroll på utslippene av fiber til vassdrag. Det ble etablert lukkede vannkretsløp og rensing. Etter mye strev fant bedriften løsninger som etterkom myndighetenes krav.

Etter mislykte fusjonsforsøk og vedvarende strukturproblemer i bransjen sto Rena Kartonfabrik fra 1982 igjen som den eneste kartongfabrikken i Norge. Likevel gikk bedriften fra krise til krise utover i 1980- og 1990-årene. Selskapet var flere ganger nær ved å gå konkurs. I 1991 ble kassefabrikken skilt ut som et eget datterselskap under navnet Rena Emballasje. Samme år inngikk dette dattersel- skapet et samarbeid med det nederlandske firmaet KNP BT. I 1993 var både Rena Kartonfabrik og Rena Emballasje nær ved å gå konkurs, men virksomheten greide seg over kneika.

I 1993 endret konsernet navn til Rena Karton AS. Under ledelse av den nye direktøren Morten Muus Falck (f. 1957) startet en omfattende omorganisering av virksomheten.

Under tittelen «Prosjekt Rena 2000» lanserte bedriftsledelsen ambisiøse planer for videre- utvikling av virksomheten. Et av hoved- målene var å øke produksjonen fra 40 000 tonn kartong per år i 1994 til 80 000 tonn i 2000. For å nå dette målet ga en seg i kast med en storstilet ombygging av kartongmaskinen KM2. Da omstillingsarbeidet startet i 1994 mente bedriftsledelsen at de planlagte tiltakene ville koste 120 millioner kroner, men alt året etter hadde bedriften brukt 243 millio- ner på moderniseringstiltak. Sommeren 1995 ble virksomheten dessuten lammet av den største flommen i Glommavassdraget på mer enn 200 år. Kombinasjonen av store invester- inger og naturkatastrofe påførte bedriften et stort underskudd, som gjorde at Rena Karton AS gikk konkurs våren 1996. De ansatte ble oppsagt. Kassefabrikken ble helt overtatt av KNP BT.

Etter konkursen ble skjebnen til hjørnesteinsbedriften i Åmot kommune en rikssak. Rikspolitikernes og riksmedienes interesse for kartongfabrikken satte Rena-samfunnet i et uvant sterkt søkelys. Ordfører Åse Grønlien Østmo (f. 1942) ble en frontfigur i debattene om fabrikkens og lokalsamfunnets framtid.

Et nytt driftsselskap ble stablet på beina like etter konkursen. Høsten 1996 endret bedriften navn til Rena Kartonfabrik ASA. Utfordringene sto i kø. Kartongmaskinen KM2 fungerte ikke slik den skulle, til tross for at det hadde vært investert enorme beløp i ombyggingsarbeidet. I 1998 måtte også det nye driftsselskapet gi opp. Rena Kartonfabrik var igjen konkurs, og 174 ansatte mistet jobben.