Faktaboks

Offisielt navn
Reichskommissariat für die besetzten Norwegischen Gebiete
Også kjent som

Rikskommissariat for de okkuperte norske områder; Rikskommissariat Norge; Rikskommissariatet

Reichskommissar Terboven utdeler medaljer til medarbeidere i Reichskommissariatet, 1942
Josef Terboven (i midten på bildet) var rikskommissær for det okkuperte Norge, og styrte landet med diktatoriske fullmakter.
Av /Riksarkivet.

Reichskommissariat Norwegen var det tyske sivile forvaltningsorganet for det okkuperte Norge under andre verdenskrig. Det ble opprettet i april 1940 etter at Adolf Hitler hadde utpekt Josef Terboven til norsk rikskommissær, eller som tittelen var på tysk: Reichskommissar für die besetzten Norwegischen Gebiete.

Reichskommissariat Norwegens kanskje fremste oppgave var å sørge for at forvaltningen av det norske sivilsamfunnet skjedde på en måte som tjente tyske – og da særlig Wehrmachts – interesser. Foruten å legge til rette for at den norske økonomien skulle bidra til den tyske krigsinnsatsen, var Rikskommissariatet også en meget sentral aktør i forsøket på å ensrette og nazifisere det norske samfunnet.

Grunnleggelse, ledelse og lokaler

Skilt utenfor Josef Terbovens kontor i Oslo
Skilt utenfor Josef Terbovens kontor i Oslo. På skiltet står det: Reichskommissar für die besetzten norwegischen Gebiete (Rikskommissær for de okkuperte norske områdene). Foto datert 22. juli 1941.
Av /Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Lisens: CC BY NC ND 4.0
Stortingsbygningen i 1940 med hakekorsflagg

Rikskommissariatet holdt i begynnelsen av okkupasjonen til i Det Norske Vitenskaps-Akademis lokaler, men flyttet snart inn i Stortingsbygningen. Bildet viser Stortingsbygningen i 1940 med hakekorsflagget heist på toppen.

Av /Nasjonalbiblioteket.
Lisens: CC BY SA 4.0

Kimen til Rikskommissariatet var staben som Josef Terboven hadde med seg da han den 21. april 1940 ankom Norge og Oslo for første gang. Med seg på flyet hadde han da rundt 20 fagfolk, samt noen få mannlige sjåfører og kvinnelige sekretærer. Allerede høsten 1940 hadde det tyske embetsverket mer eller mindre funnet sin form, og Rikskommissariatet hadde på det tidspunktet 239 medarbeidere, i all hovedsak tyskere, med unntak av noen få nordmenn som gjorde tjeneste som tolker eller utførte administrative oppgaver. Selv om hovedkvarteret var i Oslo, la rikskommissær Josef Terboven særlig i okkupasjonens første fase stor vekt på å besøke andre deler av Norge, og foretok flere reiser til Midt- og Nord-Norge.

Rikskommissariatet holdt i begynnelsen av okkupasjonen til på Drammensveien i Det Norske Vitenskaps-Akademis lokaler, men flyttet snart inn i Stortingsbygningen, der rikskommissær Terboven installerte sitt kontor på Eidsvoldsgalleriet mot Karl Johans gate. Rikskommissariatet holdt deretter til på Stortinget fram til de overtok Armeeoberkommando Norwegen s tidligere hovedkvarter på Oslo Handelsgymnasium den 1. februar 1945. Det var etter at det tyske militære hovedkvarteret da var blitt flyttet til Lillehammer i forbindelse med at de tyske styrkene i Finland og Norge var blitt samlet under samme kommando (Gebirgs-Armee-Oberkommando 20) med generaloberst Lothar Rendulic, og etter hvert general Franz Böhme, som øverstkommanderende.

Organisering

Reichskommissariat Norwegen var de to første årene av okkupasjonen organisert i tre Haputabteilungen, hovedavdelinger, som alle hadde flere underavdelinger (Abteilungen). Det var kun lederne for de tre (og etter hvert fire) hovedavdelingene som hadde anledning til å henvende seg direkte til rikskommissæren, alle andre måtte sende skriftlig henvendelse til Terbovens sekretær.

Hauptabteilung Verwaltung

Hauptabteilung Verwaltung (forkortet HAV; Hovedavdeling forvaltning) var på mange måter Rikskommissariatets «innenriksdepartement», og fungerte som «rådgiver» for de nazifiserte norske Justisdepartementet, Innenriksdepartementet, Trafikkdepartementet og Finans- og tolldepartementet. Hovedavdeling forvaltning var det første halve året av okkupasjonen under ledelse av Hans Dellbrügge, som også deltok i Riksrådsforhandlingene. Da disse brøt sammen forlot Dellbrügge etter eget ønske Norge, og ble erstattet av Karl Eugen Dellenbusch. Også han ble imidlertid kun et halvt år i stillingen, og i april 1941 og fram til krigens slutt var det dr. Hans-Reinhard Koch som ledet Hovedavdeling forvaltning, som igjen besto av følgende avdelinger:

  • Sentralforvaltning, med ansvar for personale, hovedkasse og lønninger
  • Allmenn statsforvaltning, som arbeidet med lovgivning, herunder stats- og folkerett, samt rettsvesen, og i tillegg også holdt norsk forvaltning sentralt og lokalt, samt norske embetsmenn, under oppsyn
  • Finansvesen
  • Helsevesen, som holdt oppsyn med alle slags medisinske spørsmål herunder knyttet til apoteker, tannhelsetjenester, legemidler, samt veterinærer
  • Telegraf og postvesen

Hauptabteilung Volkswirtschaft

Hauptabteilung Volkswirtschaft (forkortet HAVW; Hovedavdeling for næringslivet) var på sin side den største hovedavdelingen, og ble under så godt som hele okkupasjonen ledet av senator Carlo Otte, en mann i 30-årsalderen som gjennom denne stillingen fikk en maktposisjon helt uten sidestykke innenfor norsk økonomi og næringsliv. De enorme utbyggingsarbeidene knyttet til Festung Norwegen, massive infrastrukturprosjekter og svært ambisiøse planer for etablering av lettmetallindustri gjorde at hovedavdelingen under Ottes ledelse måtte forsøke å balansere Wehrmachts krav med at det måtte vises et visst hensyn overfor det norske sivilsamfunnet. Hauptabteilung Volkswirtschaft fungerte som «rådgiver» for sentrale norske institusjoner som Norges Bank, samt Sosial- og Næringsdepartementet, Trafikkdepartementet og Landbruksdepartementet.

Hovedavdeling for næringslivet sørget for å kanalisere store ressurser inn i kostnadskrevende og for tyskerne militært relevante prosjekter. Likevel klarte hovedavdelingen sammen med de relevante samarbeidspartnere innen norsk statsadministrasjon for så vidt også å forhindre at den norske økonomien kollapset og at det brøt ut hungersnød. Dette skyldtes til dels store overføringer fra Tyskland, dels også massive uttak fra den såkalte okkupasjonskontoen i Norges Bank. De siste foregikk i det skjulte, og representerte i realiteten en gigantisk formuesoverføring fra den norske stat til innbyggerne. Sammen med de svært høye lønningene tyskerne betalte, førte pengerikeligheten, og det at det ikke var så veldig mye å bruke penger på, til at gjeldsgraden i samfunnet falt dramatisk.

Denne utviklingen var på ingen måte tilsiktet fra den tyske okkupasjonsmaktens side, og kom med en rekke uforutsette og uheldige konsekvenser. Selv om utviklingen var styrt av et ønske om å underordne den norske økonomien fullstendig etter tyske krav og behov, var den like fullt med på å danne det økonomiske grunnlaget for det egalitære norske samfunnet i etterkrigstiden. Sammen med den ideologiske renselsen landssvikoppgjøret innebar, og den utbredte følelsen av å ha stått sammen mot en felles fiende, gjorde dette at mye av grunnlaget for de klassebaserte sosiale stridighetene som hadde preget det norske samfunnet i mellomkrigstiden, i noen grad forsvant utover 1940- og 1950-tallet.

Hauptabteilung Volkswirtschaft hadde følgende avdelinger:

  • Allmenn avdeling
  • Eksportindustri og bergverk
  • Befullmektiget i Norges Bank
  • Prisregulering
  • Innenriksøkonomi
  • Ernæring og jordbruk
  • Fiskerinæring
  • Skogbruk og trelast
  • Arbeids- og sosialvesen
  • Teknikk og samferdsel

Fram til krigen begynte å gå dårligere for tyskerne, var arbeidet i Hauptabteilung Volkswirtschaft preget av store vyer for storstilte utbyggingsprosjekter, og innenfor avdelingen for teknikk og samferdsel fantes for eksempel en egen Gruppe Autobahn, som planla traseen for en firefelts motorvei fra Halden til Trondheim, et prosjekt som ble skrinlagt i løpet av 1941. I tillegg ble det også lagt planer for omfattende utbygging av kraftverk og kraftkrevende industri, som etter hvert viste seg kun delvis å kunne realiseres.

Hauptabteilung Volksaufklärung und Propaganda

Hauptabteilung Volksaufklärung und Propaganda (forkortet HAVP; Hovedavdeling folkeopplysning og propaganda) ble under hele okkupasjonen ledet av G.W. (Georg Wilhelm) Müller, som kom til Norge fra stillingen som rikspropagandaminister Joseph Goebbels adjutant, og nå fikk ansvar for ensretting og sensur av presse og kulturliv, samt spede forsøk på kulturell påvirkning av nordmennene i form av gjestespill fra tyske orkestre, kunstnere og ensembler. Hovedavdelingen hadde følgende avdelinger:

  • Propaganda
  • Presse
  • Kringskasting
  • Kultur
  • Skole og undervisning

De to viktigste norske motpartene som Hovedavdeling folkeopplysning og propaganda fungerte som «rådgiver» for, var Kirke- og undervisningsdepartementet, samt Kultur- og folkeopplysningsdepartementet.

Lokale avdelinger

Reichskommissariat Norwegen avdeling Trondheim
Etter hvert som den tyske administrasjonen av det okkuperte Norge begynte å finne sin form, ble det også opprettet lokale avdelinger av Reichskommissariat Norwegen, såkalte Aussenstellen, flere steder i landet. Skiltet på bildet ble kanskje brukt på Stiftsgården, som var Trondheimskontor for rikskommissæren.
Av /NTNU Vitenskapsmuseet.
Lisens: CC BY 2.0

Etter hvert som den tyske administrasjonen av det okkuperte Norge begynte å finne sin form, ble det også opprettet lokale avdelinger av Reichskommissariat Norwegen, såkalte Aussenstellen, flere steder i landet. Disse rapporterte til Hovedavdeling forvaltning, og høsten 1940 fantes slike lokale kontorer i Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Narvik, Harstad, Tromsø, Hammerfest og Kirkenes. Da tyskerne trakk seg ut av Finnmark og Nord-Troms høsten 1944 forsvant de tre sistnevnte, samtidig som et nytt kontor var blitt opprettet på Lillehammer.

Byggevirksomhet

Utover i 1940–1941 begynte den tyske okkupasjonsmakten å få mer struktur på utbyggingsarbeidene rundt om i landet, som særlig i krigens første fase hadde vært preget av stort hastverk og til dels kaotiske forhold. Rikskommissariatet opprettet da såkalte Oberbauleitungen (overbyggeledelser), som skulle koordinere og lede byggeprosjektene Rikskommissariatet var engasjert i. Med tyngdepunkt i Nord-Norge ble det opprettet overbyggeledelser i Kirkenes, Hammerfest, Tromsø, Narvik, Trondheim, Bergen og Kristiansand. Alle drev byggevirksomhet rettet inn mot Wehrmachts behov, ofte i samarbeid med de militæres egne byggeledelser og avdelinger.

Opprettelsen av Hauptabteilung Technik

Som følge av Hitlers stadige krav om å befeste norskekysten for å hindre en alliert invasjon av det han omtalte som «denne krigens skjebnesone», samt til dels drastiske pålegg om økt og forsert utbygging av infrastruktur, deriblant jernbane helt til Kirkenes, nådde den tyske byggevirksomheten vinteren 1942 et omfang som gjorde det naturlig å samle og samordne den under en enhetlig ledelse.

Våren 1942 ble derfor Hauptabteilung Technik (forkortet HAT; Hovedavdeling teknikk) opprettet, samtidig som Organisation Todt (OT) ble gitt ansvaret for store deler av det tyske utbyggingsprogrammet i Norge. Det ble opprettet en egen innsatsgruppe av OT for å lede og gjennomføre organisasjonens virksomhet i Norge, Einsatzgruppe Wiking. Lederen for Einsatzgruppe Wiking var Willi Henne, som samtidig også ble utnevnt til leder for den nyopprettede Hauptabteilung Technik. I løpet av 1942 overtok Einsatzgruppe Wiking overbyggeledelsene Rikskommissariatet hadde opprettet, og etablerte også sine egne etter behov.

Andre instanser

Foruten Rikskommissariatets ulike avdelinger, var det også flere andre «sivile» tyske institusjoner som i utgangspunktet var underlagt rikskommissær Josef Terboven personlig i deres virke i Norge. I likhet med hva tilfellet som regel var i det nazi-tyske maktapparatet, bar også okkupasjonsstyret i Norge preg av en rekke kryssende kommandolinjer og ansvarsområder. Selv om institusjonene var underlagt Terboven, hørte de også inn under sine respektive overordnede i hjemlandet. I Norge bar likevel de ulike instansenes arbeid preg av samarbeid mot et felles mål, der Terbovens maktposisjon ble sikret av hans nære forhold til Hitler, og da ikke minst det faktum at rikskommissæren rapporterte direkte til den tyske føreren i tråd med prinsippene som gjaldt i den nazi-tyske førerstaten.

Den viktigste av de «sivile» institusjonene som foruten Rikskommissariatet var direkte underlagt Terboven, var de tyske SS- og politistyrkene, som organisatorisk var underlagt Höherer SS- und Polizeiführer Nord, en stilling som det meste av krigen var fylt av SS-general Wilhelm Rediess. For øvrig rapporterte også mannskaper i den tyske arbeidstjenesten, Reichsarbeitsdienst (RAD), til Terboven under tjeneste i Norge.

I en særstilling sto den såkalte Einsatzstab, opprettet høsten 1940 med ansvar for å bistå i arbeidet med å bygge opp Nasjonal Samling (NS) til et statsbærende parti etter mønster av det tyske nazi-partiet, NSDAP. Einsatzstab var således en slags partiorganisasjon overveiende bestående av folk fra NSDAP. Selv om Einsatzstab i utgangspunktet var ment å fungerende som et rådgivende instrument for NS, kom den tyske «innsatsstaben» etter hvert til å utøve en kontrollfunksjon av NS, blant annet i partiets bestrebelser med å gjennomføre en politisk «nyordning» av Norge.

Ved opprettelsen og fram til mai 1942 ble Einsatzstab ledet av Terbovens nære medarbeider Paul Wegener, distriktskommissæren i Trondheim, og den første tiden ble avdelingen derfor ofte omtalt som «Einsatzstab Wegener». Fra mai 1942 overtok SS-Obersturmbannführer Hans-Hendrik Neumann ledelsen for Einsatzstab, før Neumann mot slutten av 1944 ble avløst av Heinrich Schnurbusch, som våren 1945 også overtok ledelsen for Hauptabteilung Volksaufklärung und Propaganda.

Oppløsning og kapitulasjon

Etter Hitlers selvmord og Berlins fall var rikskommissær Josef Terboven blant dem som tok til orde for en siste sluttstrid i det okkuperte Norge. Dette synet vant han lite gehør for blant Wehrmachts øverste ledelse. Den 8. mai 1945, samme dag som Nazi-Tysklands betingelsesløse kapitulasjon trådte i kraft, ble Reichskommissariat Norwegen formelt oppløst, og alt av personell, underavdelinger og ansvarsområder ble for en kort stund overført til øverstkommanderende for 20. Gebirgsarmee, general Franz Böhme.

Ved kapitulasjonen gikk dermed Rikskommissariatets tidligere medarbeidere i krigsfangenskap. Enkelte medarbeidere, særlig på det finansielle området, bisto norske og allierte myndigheter med å avslutte regnskaper, redegjøre for virksomheten og dens omfang, samt skrive rapporter. Dette arbeidet pågikk et stykke ut i de første årene etter at kapitulasjonen fant sted.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Berit Nøkleby, Josef Terboven. Hitlers mann i Norge. Oslo: Gyldendal, 1992
  • Berit Nøkleby, Det tyske okkupasjonsstyret i Norge. Oslo: Norges Hjemmefrontmuseum, 2002
  • Torgeir E. Sæveraas, Wehrmacht i Norge. På vakt i krigens skjebnesone. Oslo: Pax Forlag, 2021
  • Hans Fredrik Dahl et al (red.), Norsk krigsleksikon, 1940–1945. Oslo: Cappelen, 1995
  • Robert Bohn, Reichskommissariat Norwegen. «Nationalsozialistische Neuordnung» und Kriegswirtschaft. München: R. Oldenbourg Verlag, 2000
  • Gunnar D. Hatlehol, “Norwegeneinsatz” 1940–1945. Organisation Todts arbeidere i Norge og gradene av tvang. Trondheim: Doktorgradsavhandling NTNU, 2015
  • Alan S. Milward, The Fascist Economy in Norway. Oxford: The Clarendon Press, 1972.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg