Redningsselskapet. Redningsskøyta RS1 bygd av Colin Archer i Larvik i 1893. Skøyter av denne typen hadde bare seil til fremdrift inntil hjelpemotorer ble tatt i bruk ca. 1930. Etter den annen verdenskrig er det bare blitt bygd rene motorfartøyer, først deplasementsbåter i tre, senere de hurtiggående redningskrysserne i metall eller fiberplast.
Redningsselskapet
Eksempel på redningsskøyte, her fra havna i Brønnøysund. Foto: www.infoto.no
Redningsselskapet er en norsk humanitær forening, stiftet 1891 som det private selskapet Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning (NSSR).
Foreningens formål er å redde liv og å berge verdier på sjøen, samt å opprettholde og utføre redningstjeneste langs norskekysten og i tilstøtende havområder. Redningsselskapet driver også opplysningsarbeid og ulykkesforebyggende virksomhet for å bedre sikkerheten for sjøfarende. Redningsselskapet har rundt 120 000 medlemmer (2024).
Redningsselskapet mottar et rammetilskudd fra staten til deler av driften. Resten av midlene må selskapet skaffe til veie selv; blant annet dekker det alle utgifter til bygging av nye redningsskøyter. Redningsselskapet er derfor avhengig av frivillige gaver. Cirka 450 redningsforeninger og kretser virker i 12 distrikter delt på fem regioner. Redningsselskapets hovedkontor ligger på Lysaker i Oslo.
Siden stiftelsen i 1891 er over 6300 menneskeliv reddet og over 3400 fartøyer berget. Mer enn 100 000 fartøyer har mottatt assistanse. Redningsselskapet har over 50 redningsskøyter på 10–23 meter stasjonert langs hele kysten fra Hvaler til Vardø.
Under aksjoner er redningsskøytene underlagt de to hovedredningssentralene (Sola og Bodø). Assistanser, slep, froskemannsoppdrag, syketransporter, skyss av personer med mer går også inn i virksomheten, og Redningsselskapet deltar i oljevernet langs kysten.
Redningsskøytene utfører også en del losbåttjeneste og annen transport for Kystverket. Redningsselskapets Kystpatrulje tilbyr medlemmene eskorte over utsatte havstrekninger samt andre former for service og assistanse.
Redningsselskapet er aktivt med i det internasjonale sjøredningsarbeid gjennom organisasjonen International Lifeboat Federation (ILF). Gjennom Genèvekonvensjonen er Redningsselskapets merke (malteserkorset) internasjonalt beskyttet i fred og krig. Selskapet driver et museum i Horten, og utgir bladet "Redningsskøyta".
Redningsselskapets flåte består av hurtiggående fartøyer med planende skrog, enkelte med vannjet og en toppfart på opp mot 48 knop (nesten 90 km/t). De kalles likevel fremdeles "redningsskøyte" (R/S), etter selskapets første båter som var seilfartøyer.
Redningsskøytenes utvikling gjennom mer enn 125 år kan deles i tre epoker. Den første utgjøres av seilende skøyter på vel 40 fot (cirka 13 meter). RS 1, oppkalt etter konstruktøren, Colin Archer, ble satt i drift 1893, og seiler ennå som lystfartøy med base i Oslofjorden. Rundt 1930 ble skøytene utstyrt med motor i tillegg til seil.
Den andre epoken begynte etter andre verdenskrig med rene motorfartøyer av cirka 20 meters lengde. Den tredje epoken startet cirka 1974 med lettere, hurtiggående båter av aluminium eller glassfiberplast, med fart rundt 25 til 45 knop.
Kommentarer (3)
skrev Bjørn Foss
svarte Audun Grimstad
svarte Bjørn Foss
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.