Rakel Seweriin

Rakel Seweriin vokste opp i enkle kår på Eidsfoss i Vestfold. Hun beskrev faren som «en drømmer», mens moren derimot var en aktiv og handlekraftig kvinne, datter av en radikal venstremann. Moren hadde hele livet sin egen inntekt ved å drive jernbanehotell i stasjonsbygningen på Eidsfoss, der Rakels far var stasjonsmester, og hun fikk døtrene til å forstå behovet for en skikkelig utdannelse. Hun var en av relativt få unge jenter som tok examen artium i 1920-årene.

Etter eksamen i 1926 dro hun til Oslo for å utdanne seg som stortingsstenograf. Studiene ble betalt gjennom hushjelpjobb til 100 kroner i måneden. Samtidig var hun aktiv i AUFs studiearbeid og utviklet seg til å bli en skarpskodd debattant med radikale synspunkter. I 1937 ble hun valgt til AUFs nestleder, som den første kvinnelige representanten i bevegelsens historie.

Seweriin mintes denne tiden som en god periode, med heftige diskusjoner om aktuelle spørsmål, men innrømmet at miljøet var også preget av en «ovenfra og nedad-holdning». Under landskvinnekonferansen i 1936 markerte hun en ny holdning i arbeiderbevegelsens historie, i det hun tydelig fremhevet økonomisk selvstendighet som en betingelse for fullt medborgerskap og for demokratiet. Hun mente at kvinner hadde en ubegrenset rett til å arbeide, og til å bygge samfunnet gjennom fredelig arbeid.

Noen av de radikale holdningene la Seweriin etter hvert av seg. Hun arbeidet seg frem til et konsekvent reformistisk politisk syn, hvor praktisk arbeid for å endre folks sosiale og økonomiske virkelighet stod sentralt. Ved kommunevalget i 1937 ble hun fast representant i Oslo bystyre, noe som ifølge henne selv førte til enkelte negative reaksjoner fordi hun var ung og uerfaren. Imidlertid satte hun seg snart i respekt gjennom sine solide kunnskaper og uredde væremåte.

Etter utbruddet av andre verdenskrig i 1940 kom Rakel Seweriin og hennes mann, legen Alf Seweriin (1909–1961), tidlig med i motstandsarbeid og startet blant annet den illegale undergrunnsavisen Fri Fagbevegelse. I 1942 flyktet de til Storbritannia, hvor Rakel arbeidet for det norske Forsvarets overkommando i London. Hun var i disse årene også medlem av Norsk rikskringkastings programråd og av Den norske Regjerings Kvinnekomité.

Rakel Seweriins rikspolitiske karriere tok av da Oslo Arbeiderparti i 1945 nominerte henne på fjerdeplass på partiets stortingsliste. Etter valget fire år senere ble hun leder av sosialkomiteen, den første kvinnelige komitéleder i partiets historie. En av de store sakene hun senere loste gjennom komiteen, var innstillingen om folketrygden i 1960-årene. Da Seweriin fratrådte som stortingspolitiker i 1969, kunne hun vise til 24 år på Stortinget. På denne tiden var dette ny rekord for kvinnelige stortingsrepresentanter. Hun var også en ivrig forkjemper for utbyggingen av det offentlige skolevesen.

Da Aaslaug Aasland forlot regjeringen i 1953, bad statsminister Oscar Torp om at Rakel Seweriin tok over som sosialminister. Hun ble sittende i to år, først under Torp og så noen måneder i Einar Gerhardsens tredje regjering.

I statsrådperioden under Gerhardsen hevdet hun at hun ikke fikk gjennomslag for en eneste viktig sak, og kulden mellom henne og regjeringssjefen var velkjent i det politiske miljøet. Seweriin mente at hun som feminist og pluralist virket provoserende i et mannsdominert miljø, og at Gerhardsen ikke brydde seg om kvinnesaker.

Seweriin var leder av Arbeiderpartiets kvinnesekretariat i tiårsperioden 1953–1963, og fortsatte sitt arbeid for kvinners økonomiske uavhengighet, gifte kvinners innpass i arbeidslivet og støtte til enslige mødre i kraft av denne rollen. Hun var også en dedikert forkjemper for mødrehygienekontoret, og hun gikk inn for en liberalisering av abortlovgivningen i 1969. Seweriin mente at kvinner under 18 og over 40 år, eller med mange barn, kunne søke om abort uten først å få tillatelse av en nemd. Som redaktør av tidsskriftet Arbeiderkvinnen skrev Seweriin hver måned i et tiår sin poengterte spalte der hun tok opp aktuelle kvinnepolitiske spørsmål.

Hun deltok også aktivt i internasjonale sosial- og arbeidskonferanser og var utsending til Nordisk råd, Europarådet og FNs generalforsamling.

• Arbeiderpartiet
• Arbeiderpartiets kvinnebevegelse
• kvinners rettigheter i Norge fra 1944 til 1990-årene
• Norge i etterkrigstiden

• Beinset, Anton: «Stortingsprofiler», i Dagbladet 18. november 1950
• Brustad, Sylvia: «Rakel Seweriin», nekrolog i Aftenposten 20. september 1995
• Bækkelund, Kjell: «Vi må lære å samarbeide», i Arbeiderbladet 21. oktober 1992
• Elvebakken, Kari Tove: Aase Lionæs og abortsaken. Arbeiderhistorie 38 (1), 2024.
• Larsen, Guri: Rakel Seweriin: En kvinne blant «Einar Gerhardsen og hans menn», i Materialisten nr. 2–3/1994
• Nihil: «Profilen Rakel Seweriin», i Quo Vadis nr. 3/1956
• Nilsen, O.J.: «Enslig svale i ’gutteklubben’», i Aftenposten 26. juni 1991
• Nordby, Trond: Storting og regjering 1945–1985, bind 1, 1985
• Norderval, Ingunn: «Fire flotte damer. Kvinnelige statsråder 1945–1963», i Nytt om kvinneforskning nr. 1/1993
• Norderval, Ingunn: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 8, 2004
• Stanghelle, J.: «Et liv i vår tid», i Vårt Land 10. mars 1990
• Strandhagen, H.B.: «En kamplysten Ap-veteran», i Aftenposten 22.5.1992
• Tuastad, Svein: Skulen og statsmaktspørsmålet: Stortingsdebattar 1945–2005 om religion i skulen og om private skular i lys av normativ teori, dr.polit. avhandling ved Universitetet i Bergen (2006).