Røde armé

Den røde armé ble opprettet 28. januar 1918 av Folkekommissærenes råd (regjeringen) i den nye russiske sovjetrepublikken. Dens oppgave var å forsvare republikken og revolusjonen mot ytre og indre fiender.

Lev Trotskij var den ledende organisator i oppbyggingen av Den røde armé. Han benyttet seg i stor utstrekning av offiserer fra den gamle tsaristiske hæren. Disse sto under kontroll av såkalte «politiske kommissærer».

Sommeren 1918 brøt det ut borgerkrig i det som hadde vært Det russiske imperiet, mellom tilhengere og motstandere av bolsjevikenes maktovertagelse og av deres revolusjonære prosjekt. Den røde armé fikk nå som hovedoppgave å bekjempe indre militære motstandere («de hvite») og intervensjonstropper fra utlandet. Flere steder ble den også satt inn for å støtte lokale bolsjeviker eller sikre territorium og ressurser der nasjonale bevegelser hadde erklært selvstendighet og forsøkte å opprette nye stater, som i Ukraina, Kaukasia og Sentral-Asia. I 1921 invaderte Den røde armé mensjevikrepublikken Georgia.

I forlengelse av borgerkrigen kom bolsjevikene i 1920 i konflikt med den nyopprettede polske staten om hvor grensene mellom de to statene skulle trekkes. Den røde armé truet en tid Warszawa, men ble så tvunget til retrett. Like fullt hadde Den røde armé vært avgjørende for at bolsjevikene de fleste steder gikk seirende ut av borgerkrigen og for at Sovjetunionen i 1922 kunne opprettes på størstedelen av territoriet til det tidligere russiske imperiet, med unntak av Finland, Baltikum, Polen og Bessarabia (Moldova).

De mest kjente lederne av Den røde armé etter Trotskij var Mikhail Frunze, som var leder av generalstaben fra 1924, og marskalk Mikhail Tukhatsjevskij, som også hadde spilt en viktig rolle under krigen mot Polen.

Den store terroren og Moskvaprosessene i slutten av 1930-årene rammet ledelsen av Den røde armé hardt. 80–90 prosent av offiserene med rang av oberst eller høyere skal ha blitt arrestert. Mange, blant dem Tukhatsjevskij, ble henrettet.

Til tross for svekkelsen under terroren vant Den røde armé viktige seire i Det fjerne østen, der japanske styrker under grensetrefninger ble slått i flere slag i 1938–1939; mest kjent er slaget ved Khalkhin Gol. Fullt så bra gikk det ikke under vinterkrigen mot Finland i 1939–1940, der Den røde armé led betydelige tap og hadde store problemer med å beseire finnene, selv om det endte med sovjetisk seier til slutt.

I juni 1941 ble Sovjetunionen angrepet av Hitler-Tyskland (Operasjon Barbarossa). Den røde armé led den første tiden omfattende nederlag. Millioner av soldater ble tatt som krigsfanger, og mye militært materiell gikk tapt. Men ved slaget om Stalingrad snudde tyskernes krigslykke, og Den røde armé begynte deretter en marsj vestover som endte med erobringen av Berlin i begynnelsen av mai 1945.

Det er anslått at omkring 27 millioner sovjetere mistet livet under andre verdenskrig. Av disse er Den røde armés samlede tapstall anslått til mellom åtte og elleve millioner.

I 1944 frigjorde Den røde armé Finnmark fra tysk okkupasjon, men trakk seg så ut høsten 1945.

• Den russiske revolusjon
• Den russiske borgerkrigen
• Russlands historie
• Sovjetunionens historie
• Vinterkrigen
• Sovjetunionens hær