Arbeidet med den norske historien bygde på en grunnleggende ny kritisk gjennomgang av kildematerialet. Munchs substansielle grunnorientering i historieforskningen var mest sentralt rettet mot «folket» eller «stammen» som bærende begreper. Disse begreper oppfattet han etter tidens rådende tenkemåte som «organiske» kollektive enheter i den forstand at de var konstituert ved en indre kulturell sammenheng hvor alle elementer i kollektivets liv var integrert. I praksis betydde dette en bred kulturhistorisk tilnærming med en mangesidig beskrivelse av ulike sider av folkets liv. Sentrale problemstillinger ble rettet mot den norrøne folkestammes plass i den nordiske og germanske sammenheng, og det var ut fra dette perspektiv at de synsmåter ble utformet, som i første rekke karakteriserer «den norske historiske skole».
Den språkhistoriske oppfatningen av forhold innen den omfattende germanske stamme lå til grunn for den norske innvandringsteorien, det vil si teorien om at den norrøne folkegruppen hadde innvandret fra nord. Teorien var opprinnelig utformet av Keyser, men ble videreutviklet og nærmere begrunnet av Munch. Rammen var gitt ved et hovedskille innenfor den germanske stammen mellom en nordlig og sørlig (det vil si nordisk og tysk) folkegruppe, som i den eldste germanske folkevandringen i århundrene før vår tidsregning hadde fulgt ulike innvandringsveier til noe ulik tid fra sitt urhjem mellom Ural og Volga. Sørgermanerne dro mot vest til sørsiden av Østersjøen, den nordgermanske gruppen noe senere langs en nordligere vei, dels over Bottenhavet til Sverige, dels gjennom Finnmark eller langs kysten til Nord-Norge. Munch hevdet at det opprinnelig var tre germanske folkegrupper, og at goterne preget den tidlige bosetning i de sørlige områder i Norden, inklusive deler av Norge. Et viktig ledd i teorien var at den norrøne innvandringen skjedde senere og til områder uten noen tidligere bosetning.
Teorien forklarte både de språklige og samfunnsmessige forskjeller man mente å finne innenfor de germanske og nordiske områder. Den norrøne innvandringen fra nord var nødvendig for å forklare at man fant de «reneste» nordiske språkformene i de nordlige områdene. At den norrøne bosetningen skulle ha skjedd i tidligere ubebodde områder, gav forklaring på de opprinnelig «demokratiske» samfunnsformene i det som ble Norge og Sverige, det vil si den overveiende likheten i status og makt mellom innbyggerne. Tilsvarende kunne historiske språk- og samfunnsforhold i Danmark og Sør-Skandinavia forklares som resultat av at rent nordiske folk fra nord hadde trengt sørover og fordrevet eller undertvunget den eldre gotiske befolkningen. Språket i disse områdene var derfor mindre «rent» nordisk og samfunnsforholdene mindre «demokratiske».
«Innvandringsteorien» ble i samtiden kritisert av svenske og danske historikere, som fant teorien uholdbar, og også norske historikere gikk bort fra den etter Munchs død. Teorien må ses i sammenheng med norske forskeres behov for å fremheve det norske som en del av nasjonsbyggingen etter at dansketiden var slutt.
Munch foretok også mer inngående studier av bosetningens bevegelse i Norge etter innvandringen, hvor han blant annet støttet seg til sine geografiske kunnskaper og fremhevet kildenes omtale av Håløygriket som indisium på en tidlig politisk organisering i nord. Oppfatningen av språkforholdene i Norden i historisk tid og den terminologiske striden om betegnelsen av språkene og av norrøn litteratur må forstås ut fra den vekt som ble lagt på de språkhistoriske forskjellene og på de enkelte språkenes selvstendige utvikling. Dette gjør det misvisende å snakke om et nordisk fellesspråk i historisk tid og betyr at man må betrakte de tre hovedspråk oldnorsk, oldsvensk og olddansk som særskilte språk, og betegne de respektive litterære dokumentene tilsvarende.
I tolkningen av den videre utviklingen av samfunnsforholdene i Norge i middelalderen skiller Munch seg fra Keyser ved den vekten han legger på slektsaristokratiet og på motsetningen mellom dette aristokratiet og kongemakten. Det er svekkelsen av dette aristokratiet som blir avgjørende for «Norges nedgang» i senmiddelalderen. Med dette foregriper Munch synsmåter som senere ble sentrale hos blant andre Ernst Sars.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.