PFLP har fra starten tilhørt venstresiden i palestinsk politikk, gjennom å forfekte militær kamp og å være forankret i marxistisk tenking. Den politiske plattformen er dertil tuftet på prinsippene om nasjonalt palestinsk selvstyre og pan-arabisme. Organisasjonen har sett på frigjøringen av Palestina som del av den arabiske kampen for selvhevdelse, mot vestlig imperialisme – herunder den sionistiske staten Israel – så vel som mot hva den har ansett som korrumperte arabiske regimer.
I likhet med andre palestinske motstandsgrupper startet PFLP frigjøringskampen med forutsetning at staten Israel måtte opphøre. I stedet skulle det dannes én stat i det tidligere mandatområdet Palestina. PFLP har i prinsippet opprettholdt målet om en slik énstatsløsning, selv om gruppen i praksis har akseptert en tostatsløsning – med én israelsk og én palestinsk stat side ved side – men da som et skritt på veien mot den ene staten.
I tillegg til et marxistisk-leninistisk og pan-arabisk fundament, er PFLP en sekulær bevegelse. PFLP har inntatt en militant linje innen PLO og ofte vært i opposisjon til al-Fatah. Dette kom ikke minst til uttrykk på 1980-tallet da al-Fatah under Yasir Arafat beveget seg i retning av anerkjennelse av Israel, og deretter inngåelsen av Oslo-avtalene. PFLP motsatte seg fredsforhandlingene, avviste Oslo-avtalene og har vært kritisk til de palestinske selvstyremyndighetene. Da PFLP stilte opp i det palestinske valget i 2006, fikk listen 4,2 prosent av stemmene.
PFLP gikk inn i PLO i 1968, men trakk seg ut av eksekutivkomiteen i 1974, for å slutte seg til den såkalte avvisningsfronten, men sluttet seg til komiteen igjen i 1981.
PFLP anses for å ha størst oppslutning i Ramallah-området på Vestbredden, mindre i Gaza.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.