Oda Krohg

Bildet En viserpike (antatt fra 1885) er det eneste bildet vi kjenner fra Oda Krohgs læretid. Det viser en viserpike, en ung jente som var ansatt for å bringe og hente varer, som teller penger. Det er et tydelig sosialrealistisk bilde, holdt i brunlige farger og med tydelige penselstrøk. Bildet er i slekt med Christian Krohgs bilder av visergutter fra samme tid, slik som Visergutt drikker kaffe (1885).

En abonnent på Aftenposten (1887) viser et barn som er i ferd med å klippe i stykker avisen. Bildet har mye fart og bevegelse, noe som kommer av at barnet er plassert helt til venstre i bildet, mens motivet er bygd opp av diagonallinjer. Bildet er skisseaktig malt, med grove, tydelige strøk. Denne interessen for å framstille barn og deres verden skulle bli et sentralt tema i Oda Krohgs kunstnerskap, og det var ofte hennes egne barn og familie hun portretterte. Å portrettere scener fra familien innom husets fire vegger var noe flere andre av de kvinnelige malerne på denne tida gjorde. Grunnen til det er at de ikke hadde samme mulighet som sine mannlige kollegaer til å bevege seg rundt i byen.

Oda Krohg debuterte på Høstutstillingen i 1886 med bildet Ved Kristianiafjorden (1886, også kjent som Japansk lykt). Bildet er en pastell, som viser en ung kvinne som sitter i døråpningen og ser ut i sommernatten, mens en japansk papirlykt lyser over henne. Bildet er preget av blåtoner, og detaljene forsvinner i sommernattens duse lys. Det var på denne samme utstillingen at Kitty Kielland og Eilif Peterssen presenterte sine stemningsfulle bilder kalt Sommernatt, malt ved gården Fleskum. Disse sommernattsbildene markerte starten på nyromantikken og stemningsmaleriet i Norge. Oda Krohg malte flere slike stemningsbilder i de påfølgende år, som Sommeraften (1887) og En kinesisk lykt (1889). Hennes bruk av japanske og kinesiske papirlykter viser hennes interesse for japonismen, og hun var i sine sommernattbilder også preget av den dekorative forenklingen som preget bevegelsen.

I mai 1892 åpnet Oda og Christian Krohg en felles utstilling i Fritzners paviljong, som lå i Studenterlunden i Kristiania. Dette var første gangen en kvinne hadde separatutstilling i Norge. Det var en retrospektiv utstilling, hvor Oda viste tolv av sine bilder. Her viste hun også nyere malerier, som Rekonvalesent (1891) og Stakkars liten (1891), det siste et intimt familiebilde av Christian som trøster datteren Nana.

Gjennom Christian Krohg kom Oda i kontakt med Kristianiabohemen og dens leder Hans Jæger. Jæger forfektet individets frihet, og gikk til angrep på ekteskapet som sosial institusjon. Han hadde i 1888 et stormende kjærlighetsforhold til Oda Krohg, et forhold som han beskrev i trilogien Syk kjærlighet, utgitt mellom 1893 og 1903. I den første boka i trilogien, også kalt Syk kjærlighet (1893), omtaler Jæger henne som en "bohemens prinsesse". Hun var en fascinerende kvinne for mange av bohemens menn, noe som er tydelig gjennom alle bøkene som portretterte henne. Hun har en sentral rolle i Gunnar Heibergs Balkonen (1894), i Sigbjørn Obstfelders Korset (1896) og i Jappe Nilssens Nemesis (1896). Oda Krohg som bohemens prinsesse er også det sentrale temaet i Ketil Bjørnstads roman Oda! (1983). Christian Krohgs bilde Maleren Oda Krohg (1888, Nasjonalmuseet, Oslo) er blitt symbolet på Oda Krohg som bohemens prinsesse, noe Edvard Munch har bidratt til ved å parafrasere bildet i raderingen Kristianiabohemen II (1895).

Høsten 1897 reiste Oda Krohg til Paris med Gunnar Heiberg, og hun var i flere år i praksis separert fra Christian. De kom sammen igjen i 1901, da de flyttet sammen i Paris. Fra da konsentrerte Oda Krohg seg om å male portretter. Hun malte et portrett av Gunnar Heiberg (1900), som ble kjøpt inn til Nationalmuseet i Stockholm i 1904. Et av hennes beste portretter er portrettet av Aasta Hansteen (1903). Gjennom den sterke kontrasten mellom lys og mørke i bildet (chiaroscuro) trer den gamle og fortsatt energiske kvinnesakskvinnen og maleren tydelig fram. Den samme tydelige bruken av chiaroscuro finnes i selvportrettet Mig selv (før 1906), og i det fine portrettet av den svenske dikteren Ivar Arosenius (før 1905).

I 1911 flyttet Oda Krohg tilbake til Kristiania igjen, etter at Christian hadde fått stillingen som direktør og professor ved Statens Kunstakademi i 1909. Etter hjemkomsten malte hun portrettet av skuespilleren Johanne Dybwad (1912). Bildet ble bestilt av Nationaltheateret, og regnes som et hovedverk i Oda Krohgs portrettkunst.

Oda Krohg stilte sjelden ut etter 1915. Hun døde på Vor Frue Hospital 19. oktober 1935, og er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

• Oda Krohg i Norsk biografisk leksikon
• Oda Krohg i Norsk kunstnerleksikon

• Wichstrøm, Anne: Oda Krohg : et kunstnerliv, 1988