Nyttårsaften, 31. desember, er årets siste dag og kvelden før 1. nyttårsdag. I kirkekalenderen har dagen den latinske betegnelsen Festum novi annii.
I mange land kalles dagen også Silvester (-aften), etter dødsdagen til helgenen med samme navn. St. Sylvester skal ifølge legenden ha påvirket keiser Konstantin til å gjøre kristendommen til en statsreligion. Han helbredet også spedalske og ble fremholdt som husdyrenes beskytter, men har hatt liten betydning i Norge.
Etter at julen på 1800-tallet først og fremst ble en familiefest, tok nyttårsaften over som den lystige festdagen da man ofte slår seg løs sammen med venner. Det har også blitt vanlig mange steder å samles på torg og i parker før midnatt for å overvære offentlig eller privat fyrverkerioppskyting.
I moderne norsk julefeiring markerer nyttårshelgen slutten på julehøytiden. Nyttårsaften er den siste julefesten, første nyttårsdag er siste fridag.
I utgangspunktet har ikke nyttår noe med julefesten å gjøre. Men fordi jul og nyttår ligger nær i tid, er nyttårsfesten blitt en del av julen. Både i eldre og nyere tradisjon glir de to festene over i hverandre.
Utgangspunktet for mange nyttårsskikker er den romerske kalend-festen. Feiringen avsluttet den lange festsesongen som begynte med saturnaliaen, og solvervfesten i desember. Da var det vanlig med store drikkelag, nattevåk, gaver og forsoning.
Denne verdslige festen levde videre etter at kristendommen ble offisiell religion på 300-tallet. Først på 17- og 1800-tallet ble det vanlig at den romerske skikken med å gi nyttårsgaver ble flyttet til julehøytiden.
Smell, bråk og fyrverkeri har vært naturlig forbundet med mange kulturers nyttårsfeiring, ofte med den hensikt å skremme fjorårets ånder vekk. Denne tradisjonen går fra øst til vest, fra kinesisk nyttår med fargesprakende raketter, til nordmenn som har «skutt ut» det gamle året med krutt og dynamitt.
Ifølge gammel sørnorsk skikk ble også det nye året «skutt inn» med nye salutter på nyttårs morgen. Det var skikk mange steder å sette en sopelime foran dørene, slik at trollkjerringer og annen ondskap ikke skulle komme inn.
Nyttårsaften ble gjerne feiret for å få et godt og innholdsrikt år. Ifølge folketroen måtte man imidlertid passe på at det ikke ble tretten til bords – det ville gi et uheldig år. Det skulle heller ikke ryddes av bordet, men la det stå til neste morgen.
Denne kvelden og natten kunne man også finne ut hvem som skulle bli ens tilkommende ektemake og i hvilket hus man skulle bo. Hvis man stirret på vannet i en vannbøtte, ville et ansikt dukke opp, men det var litt vanskeligere å få sett huset. Da må man helle eggehvite i en kopp med vann, som ble satt foran et speil hele natten. Morgenen etter ville huset være synlig i speilet.
Var været kaldt og vått den siste dagen i året, trodde man også at juliværet også ville bli slik. Var det det mildt og godt, ville man få en fin juli. Mange stjerner på himmelen nyttårsnatten skulle gi et godt multeår, ifølge folketroen.
Denne natten var også, ifølge folketroen, den eneste sjansen i året for å lære seg å spille fele av fossegrimen og bytte til seg fela hans. I bytte ville han ha et offerdyr – et lam, et spekelår eller en bog – som skulle settes ved mølla ved fossen, og akkurat ved midnatt kom fossegrimen og byttet. Fela fikk nøyaktig samme kvalitet som det kjøttet som ble gitt bort. Hvis kjøttet var dårlig, ville fela også spille dårlig. Jo fetere maten var, dess bedre felespiller ble man.
Det fortelles mange historier om at fossegrimen kunne bli misfornøyd og hevne seg. I noen tilfeller lærte han bare bort å spille, men ikke å stemme fela, noe som skapte store problemer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.