Norgesveldet

Uttrykket «Norges velde» (Noregs veldi) opptrer sporadisk i norske og islandske kilder fra 1100- og 1200-tallet. Kjerneordet «velde» (beslektet med «vold») betydde oftest styrke eller makt, gjerne fyrstelig eller kongelig makt. Norrøne forfattere brukte lignende uttrykk for danske og svenske kongers makt, som «danenes velde» (Danaveldi) og «svenskenes velde» (Sueaveldi).

I kong Magnus Lagabøtes Landslov fra 1274 betegner «velde» i en snevrere forstand herredømme, det vil si kongens legitime enerett til makt- eller voldsutøvelse: Ifølge loven skulle han etter Guds miskunn være «konge over hele Norgesveldet, både innenlands og i skattlandene». I noen landslovsmanuskripter refereres det mer spesifikt til «Norges konges velde» eller «Norges kongeveldet», som i enda større grad tydeliggjør kongens stilling som øverste makt- eller myndighetsinstans.

Begrepene «velde» og «rike» (ríki) ble ofte brukt om hverandre i middelalderen. I moderne forskningslitteratur skiller man imidlertid mellom «Norges rike», forstått som fastlandsriket Norge, og «Norgesveldet», forstått som hele den norske kongelige maktsfæren. Folk i middelalderen var klar over forskjellene mellom de ulike landene og samfunnene som kongene rådde over. Dette kommer frem i Landsloven, som skiller Norge, omtalt som det innenlandske, fra skattlandene. Historikere pleier i den forbindelse å skille mellom kongens «norske rike» og «skattlandsrike».

Norgesveldets opphav og etablering kan ikke nøyaktig tidfestes. Den norrøne oppdagelsen, erobringen og koloniseringen av nordatlantiske territorier i vikingtiden anses som vesentlige forutsetninger for utøvelsen av kongelig styringsmakt utenfor Norges grenser i senere århundrer. Integreringen av de stort sett selvstyrende norrøne-nordatlantiske samfunnene i et kongelig, norsksentrert maktkompleks var imidlertid en lang og ujevn prosess, som nådde et høydepunkt under kong Magnus Lagabøte og hans sønner, Eirik og Håkon, på slutten av 1200-tallet.

Prosessen begynte tidligst i de norrøne og norrøn-gæliske samfunnene nord og vest for Skottland. Ifølge senere kilder initierte Harald Hårfagre etableringen av et jarledømme på Orknøyene og Shetland, samt et småkongedømme på Hebridene og Man. Årsaken var trolig dels et ønske om å hindre at øyene ble brukt som tilfluktssted for norske vikinger, dels å etablere et militærstrategisk fotfeste i og rundt Irskesjøen. Bortsett fra sporadiske tributter hadde orknøyjarlene og de mansk-hebridiske småkongene imidlertid få forpliktelser overfor Norges konge. Først fra slutten av 1100-tallet søkte kongene for alvor å styrke sitt grep på vasallstatene. Mens norske konger lyktes med å innskrenke orknøyjarlenes selvstendighet og bringe Shetland inn under norsk direkte styre i 1195, maktet de ikke å hindre skotsk innflytelse over Hebridene og Man, som kom under skotsk herredømme etter en norsk-skotsk krig og påfølgende fredsavtale i 1266.

Norges konger hadde ingen forutgående krav på overherredømme over Færøyene, Island og det sørvestlige Grønland, som ble bosatt og etablert som selvstyrende «fristater» av norske og andre nordiske utvandrere på 800- og 900-tallet. Færøyske høvdinger var trolig tidligst ute med å yte tributt til Norges konge i bytte for kongelig støtte i innbyrdes maktkamper og diverse økonomiske og rettslige fordeler ved besøk i Norge. Akkurat når dette skjedde er uklart, men nærværet av en kongelig ombudsmann (sysselmann) på Færøyene på 1170-tallet tilsier at landet var under norsk forvaltningsmakt tidligere enn de øvrige øysamfunnene. Grønlendingene anerkjente først norsk kongelig herredømme i 1261. Alltinget på Island, som var det største og tradisjonelt mest selvstendige norrøn-nordatlantiske øysamfunnet, godtok den norske kongens skatter og krav om lovgivende og rettshåndhevende makt etter utstrakte forhandlinger i 1262–1264.

Nyere forskning peker på spesielt tre momenter som bandt Norgesveldet sammen: kirken, handelen og lovgivningen. Fra 1152–1153 var Nidaros sentrum for en omfattende norsk-nordatlantisk kirkeprovins som i tillegg til norske bispedømmer inkluderte bispedømmene på Grønland, Island, Færøyene, Orknøyene og Hebridene. Biskoper og andre geistliges aktive rolle i kommunikasjon og forhandling mellom Norge og skattlandene gav Norgesveldet en kongelig-kirkelig karakter.

Adgang til handelsskip og handelsvarer fra Norge ble nevnt som en betingelse for å anerkjenne kongemaktens overhøyhet i færøyske og islandske avtaler med norske konger fra 1260- og 1270-tallet. Det samme gjaldt trolig også for de fleste skattlandene, som på grunn av et ensidig næringsgrunnlag var avhengige av tilførsler fra eller via Norge, slik som trevirke, korn og jernredskaper. I løpet av 1100-tallet ble den norsk-nordatlantisk handelen konsentrert i Bergen, som fikk status som stapel (omsetningssted med handelsmonopol) i nordatlantisk handel under kong Håkon 5. I forbindelse med Bergens fremvekst som handelsmetropol ble byen også brukt som depot for skatter og andre inntekter som kronen mottok fra skattlandene.

Kongelig lovgivning fra 1270-tallet dannet grunnlag for en relativt enhetlig rettskultur i de ulike landene under norsk kongemakt. Innen 1300 hadde alle skattlandene mottatt nye lover som i varierende grad var basert på kong Magnus Lagabøtes norske Landslov fra 1274. Disse lovbøkene, samt de senere retterbøtene («lovforbedringene») som kong Magnus Lagabøtes etterfølgere la til, befestet kongens stilling som øverste lovgivende og rettshåndhevende myndighet i skattlandene. Opprettelsen av lagting i skattlandene la samtidig grunnlag for et visst lokalt selvstyre. I tillegg til å være domstoler fungerte lagtingene som representative organer med ansvar for samhandling med monarki og styringseliter i Norge.

Etableringen av den dansksentrerte Kalmarunionen i 1397 anses i forskningen som begynnelsen på en langvarig nedgangsprosess for Norgesveldet, der unionskongene prioriterte sine interesser i Østersjøen og viet stadig mindre oppmerksomhet til sine besittelser vest over havet. Norges gamle stilling som sentrum for det norsk-nordatlantiske samveldet ble samtidig svekket på grunn av økende konkurranse fra engelske, skotske, nordtyske, nederlandske og danske interesser.

Norgesveldets nedgang kan lettest tidfestes når det gjelder Orknøyene og Shetland, som Kristian 1. pantsatte til Skottland i forbindelse med sin datters giftemål med den skotske kongen Jakob 3. i 1468–1469. Pantsettelsene har tradisjonelt blitt tolket som en konsekvens av den langvarige skotske påvirkningen på lokalstyre og kirkeforvaltning på øyene. Det var imidlertid Kristian 1.s akutte pengenød – han manglet penger til sin datters medgift – samt hans ønske om skotsk støtte for sine ulike kriger i og rundt Østersjøen som til slutt drev ham til å fraskrive seg styringsmyndigheten over øyene.

Unionsmonarkiet forsømte samtidig å opprettholde kontakt med Grønland, som i praksis falt ut av Norgesveldet etter at de de norrøn-grønlandske kolonienes(Austerbygd og Vesterbygd) ble avfolket tidlig på 1400-tallet. Selv om Grønland fortsatt ble omtalt som et «Norges krones land», ble det ikke gjenkolonisert av skandinaver før Hans Egedes grønlandsekspedisjon i 1721.

I løpet av 1400-tallet foretok stadig flere engelske, nordtyske og nederlandske kjøpmenn ulovlige handelsreiser til skattlandene, noe som gradvis undergravde Bergens stapel. Norges handelspolitiske stilling i Nord-Atlanteren ble ytterligere svekket under Kristian 1. og hans etterfølgere, som fra rundt 1470 begynte å tillate kjøpmenn fra Hamburg og andre allierte nordtyske og nederlandske byer å drive direktehandel med Island mot avgift. Samtidig ble et økende antall islandske styringsembeter, som etter islandsk og norsk lov skulle forbeholdes innenlandske menn, besatt av utenlandske menn, gjerne tyske handelsdrivende. Det samme skjedde på Færøyene tidlig på 1500-tallet. Fra 1520 var landet styrt av et lite antall hamburgske kjøpmenn med nære forbindelser til unionsmonarkiet i Danmark. Selv om Færøyene og Island formelt sett forble under norsk kongelig styre, mente stormenn i Norge at skattlandene var kommet ut «i tyskernes hender» og stod «under fremmed verge og eie».

Unionsmonarkiets holdning til det gammelnorske skattlandsriket ble kritisert av Norges riksråd, som krevde tilbakeføring av skattlandene «til Norge og under Norges krone», det vil si under norsk styre. Opposisjonen mot unionskongedømmets politikk overfor skattlandene stilnet etter oppløsningen av det norske riksrådet under Kristian 3. i 1536–1537, men diplomatiske og rettslige kilder tyder på at man regnet skattlandene som «Norges krones land» lenge etter at det norske riket og dets skattland kom under dansk kongemakt. I en rent statsrettslig forstand ble ikke Færøyene, Island og Grønland adskilt fra Norges krone før i 1814. Norsk kongelig lovgivning, som historikere i dag anser som grunnlaget for det gamle norsk-nordatlantiske samveldet, hadde dessuten langvarig påvirkning, ikke bare på Island og Færøyene, men også på Shetland og Orknøyene, som brukte Landsloven frem til den ble erklært ugyldig av Skottlands parlament i 1611.

• Norge i høymiddelalderen
• skattland
• Vesterhavsøyene