Norges forsvar fra 1905 til 1940

Forsvaret kom ut av unionsstriden med betydelig prestisje. Samtidig gjorde en rivende teknologisk utvikling, den økende krigsfaren i Europa og Norges nye militærstrategiske stilling etter unionsoppløsningen, at Forsvaret måtte omorganiseres. Hæren ble omorganisert ved hærordningen av 1911. Hærens flyvåpen ble opprettet i 1914.

I overenskomsten i Karlstad hadde Norge forpliktet seg til å demolere grensefestningene. Av pietetsgrunner ble det enighet om at de historiske festningene Fredriksten og Kongsvinger skulle bestå. Demoleringene skulle her begrense seg til moderne våpen og installasjoner. Sommeren 1906 var den gjennomført. I Karlstad ble det også besluttet å opprette en nøytral sone rundt 20 kilometer bred på hver side av grensen, som skulle strekke seg fra kysten ved Hvaler til 61. breddegrad, på norsk side ville det si litt nord for Elverum. Demoleringen av grensefestningene etterlot et større antall moderne skyts og frigjorde mannskaper som kunne disponeres til å styrke Glommalinjen.

Marinen ble opprustet i henhold til flåteplanen av 1912. Den fikk sin første undervannsbåti 1909 og sitt første fly i 1912. Marinens flyvåpen ble etablert i 1916. Fram mot utbruddet av første verdenskrig ble det bevilget midler til en betydelig styrking av forsvaret på Østlandet og av Marinen, i tillegg til fortsatt utbygging på Sørlandet, Vestlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge.

Norge erklærte seg nøytralt under første verdenskrig. Store deler av det norske forsvaret ble mobilisert til nøytralitetsvakt, og var til dels under høy beredskap under hele krigen. Nøytralitetsvakten hadde front mot sjøen. I tillegg til Marinen og festningsartilleriet var det mobilisert dekningsstyrker for fort og baser og forsynings- og vedlikeholdsenheter. Få av tiltakene for å forsterke forsvaret var blitt iverksatt da krigen brøt ut i august 1914. Marinen og festningsartilleriet hadde derfor stort sett samme oppsetning i 1914 som i 1905.

Den norske nøytraliteten ble fra første stund lagt under press av Tyskland og Storbritannia. Presset økte da Storbritannia høsten 1914 iverksatte blokade av Tyskland, som svarte med ubåtkrig. Norge ble tvunget til å redusere handel og politiske forbindelser med Tyskland til et minimum.

Sammenliknet med handels- og fiskeflåten som led betydelige tap som følge av krigshandlingene, opplevde Forsvaret lite dramatikk. Marinen måtte håndtere en rekke episoder som kunne ha utviklet seg til sikkerhetspolitiske kriser.

En slik episode inntraff høsten 1914 da det tyske hjelpekrysseren Berlin passerte grensen for Trondheim krigshavn med slukte lanterner uten å bli oppdaget av den norske nøytralitetesvernet. Norske myndigheter reagerte først da den inne på Trondheim havn avga salutt for Kristiansten festning. Skipet ble tatt i arrest og lå oppankret med militær vakt resten av krigen. Berlin-affæren førte til at bevoktningen ble styrket og effektivisert.

Oppbringelse og visitasjon av utenlandske skip, uskadeliggjøring av drivende miner og krigshandlinger like utenfor norsk territorium ble etter hvert rutine.

Da USA og Storbritannia sommeren og høsten 1918 sperret passasjen mellom Orknøyene og Norskekysten med miner, fulgte Norge opp med å minelegge farvannet utenfor Karmøy for at ikke tyske fartøyer skulle kunne unngå minesperren i Nordsjøen ved å seile gjennom norsk territorialfarvann. Norge var blitt det historikeren Olav Riste har kalt «en nøytral alliert».

Mot slutten av krigen mottok Forsvaret betydelige mengder våpen fra vestmaktene, Frankrike og Storbritannia, som fryktet et tysk angrep på Norge og ikke hadde tillit til det norske forsvarets evne til å stå imot. Våpenleveransene var et vitnesbyrd om Norges økende betydning i de europeiske stormaktenes krigsplanlegging og var slik sett et forvarsel om hva som skulle komme 25 år senere med utbruddet av andre verdenskrig.

• Les mer om Norge under første verdenskrig.

Tiden etter første verdenskrig var en forfallsperiode for Forsvaret. Marinens fartøyer ble ikke fornyet; de fleste av fartøyene Marinen hadde i 1940, var bygd mellom 1874 og 1918. Ved hærordningen av 1933 ble Hæren redusert til et lavmål. I 1940 framsto den norske hæren som en av Europas minst moderne, svakest utrustede og dårligst øvede. Hovedvåpenet var fotsoldatene, infanteriet. Stridsvogner og panservern fantes bare på forsøksstadiet og artilleriet, de tyngre kanonene som skulle støtte infanteriet med ild, var særdeles svakt. Mannskapene hadde bare rekruttskole og det ble ikke avholdt større øvelser. Av historiske årsaker lå Hærens tyngdepunkt fremdeles på Østlandet og i Trøndelag, med front mot Sverige.

• Norsk forsvarshistorie
• Første verdenskrig
• Norges historie fra 1905 til 1939
• Unionsoppløsningen 1905
• Norge under første verdenskrig
• Norges historie

• Norgeshistorie.no: «Nordmenn i første verdenskrig»